På roadtrip med Arvid Jansen!

FC0B9D2B-6BFA-4A7F-B69D-B37C21924A11
Nesten champagnefarget Mazda  😊

Det er skikkelig fint å være med Arvid Jansen på biltur. Ikke fordi det skjer så mye, niks! Det skjer ganske lite. Men likevel, Menn i min situasjon, er mer enn god.

😊

Å lese Per Pettersons bøker er noe spesielt. Noe særegent. I dette  lavmælte universet hvor Arvid Jansen  tilbringer sitt liv,  er det på mange måter veldig fint. Særlig fordi Petterson skriver så godt. Ja, vakkert til tider.

Romanen handler om Arvid Jansen, som har blitt forlatt av sin kone, et år etter den tragiske skipsulykken hvor Arvid mistet flere av sine nærmeste.

Han er trist og ganske ensom. Rastløs, men ikke rotløs. For det  kjøres og kjøres, inn og ut av Oslo, inn i de dype skoger eller til små rare plasser. Arvid kjenner de stedene som ingen andre  kjenner lenger. De gamle jernbanestasjonene,  de nedlagte industristederne og havneterminalene. Det østlige Oslo. På vest har han aldri vært, skal vi tro Arvid Jansen.

Ofte får han ikke sove, og går ut og legger seg i sin champagnefargede Mazda, eller han kjører inn i de dype skoger. Han møter sjeldent  noen Arvid Jansen, men når han møter den gule hesten langt inne i skogen, er det som om tid og sted opphører.  Her skapes et øyeblikk magi.

Når Arvid ikke kjører bil, er han ofte på bar, skriver eller er med barna. Men en ulykke kommer sjelden alene, og det stemmer godt for Arvid Jansen sitt liv. Først skipsulykken, som har gitt han en stor sorg som følgesvenn i livet, deretter flytter kona ut, og sist men ikke minst, minsker samværet med barna. Det er store tap på kort tid.

Det er ikke bare i by og bygd Arvid er lommekjent, også barene kjenner han  godt. Der møter han gamle kjente fra en annen tid, eller nye kvinnelige bekjentskaper som inviterer han med seg hjem.

Som bakteppe i romanen ligger sorg og ensomhet. Noe de aller fleste mennesker  kan kjenne seg igjen i. Men når det er sagt,  finner jeg ikke så mye gjenkjenning i handling eller karakter i denne boka. Men det er helt ok, gjenkjenning kan være på flere plan. 

For selv om det er lett å kjenne sårheten i Arvid Jansen sitt liv, en fyr jeg liker ganske godt, så blir jeg litt irritert på han også. Er han ikke litt glad i ensomheten og sorgen sin? Er det ikke nettopp ensomheten han søker med alle bilturene sine?

Arvid Jansen føler seg misforstått – ikke har han klart å gi kona nok kjærlighet, ikke kan han gå på teater, det er for spesielt,  ikke kan han si til folk hva han leser, for folk vil ikke forstå osv osv.

Det er fristende å si, skjerp deg Arvid Jansen, eller skaff deg litt hjelp! Selvsagt har han tenkt tanken selv, men han har  også svaret; det vil ikke funke for Arvid Jansen. Sånn er det bare..

Grunntonen er sår og kanskje litt trist, men det er også mye å le av. Eller humre av rettere sagt. For Arvid er i en viss forstand  litt  komisk  også. I de  korte dialogene er det snert og humor. Mange gode  replikker. Arvid Jansen er litt vittig, tørrvittig, ikke på grunn av sin situasjon, men på tross av sin situasjon.

En historie i tre versjoner.

365F9F7A-4B58-4198-8494-A18726E9F307

Se for deg at du er nesten i mål på en lang adopsjonsprosess. Så skjer det utenkelige. Et brev fra staten sier du har blitt for gammel. Den lille gutten fra Kina vil aldri komme hjem til dere.

Tre vegar til havet, av Brit Bildøen er en usedvanlig god bok. Den er  godt tenkt, og godt skrevet. Boka handler om  ufrivillig barnløshet og avslag på adopsjonssøknad. Eller som hovedkarakteren selv sier: «Etter fleire år med spontanabortar å bli utsett for denne endelege statlige aborten».

Dette er en sterk historie som berører, og det  er ingen selvsagt ting med elementer av både byråkrati, saksgang og lovverk.  Det kreves  både kløkt og klokskap for å lage god litteratur av dette. Det har åpenbart Brit Bildøen, som i tillegg skriver meget godt.

Boka har tre  repeterende kapitteloverskrifter; Eksilet, Kroppen og Staten. De representerer tre historier som på finurlig vis veves i hverandre og utgjør en helhet. Vi følger kvinnen som venter på brevet fra adopsjonsmyndighetene, og reaksjonen og fortvilelsen når avslaget kommer. Vi følger kvinnen som finner ut hvor saksbehandleren bor og legger en død katt på trappa, og til sist  kvinnen som jobber frivillig  på en fuglestasjon i tillegg til å oversette fransk litteratur.

Som lesere blir vi tatt med frem og tilbake i tid og rom. Kapitlene veksler mellom fortvilelse og desperasjon, håp om en framtid, for ikke å snakke om  frykt og uhygge, som i en thriller. 

Utgangspunktet er et inderlig ønske om å bli foreldre til et lite barn fra Kina. Men slik historien utvikler seg, blir det etterhvert en kamp om  å selv overleve. Om å finne en vei ut, mot havet kanskje.

«Tida stod still, samtidig som den fossa  av stad. Så nådelaust. Tider skal komme, og tider skal rulle over deg».

Det vakre omslaget av Stian Hole viser en og samme fugl i tre ulike fargetoner. En lys, en grå og en ravnsvart. Det peker på de tre historiene i boka, eller tre versjoner av et liv. Tre veier til havet.

Brit Bildøen skriver ikke bare glitrende godt i denne boka, hun komponerer historiene på en stram og fin måte!

Verdt å lese!

Tung tids tale i vår tid.

DED130AA-19B7-40D2-9D03-DCE5F85BAA68.jpeg

«Alt du kan løfte av børa til bror din,

må du ta på deg.

Det er mange ikring deg som frys,

ver du eit bål, strål varme ifrå deg!»

Slik lyder skrifta nesten sagt, iallefall er det andre strofe i Halldis Moren Vesaas sitt dikt.   Tung tids tale er  diktet Olaug Nilsen har lånt tittelen fra til sin bok med samme navn.

Riksteatrets sceneversjon av Tung tids tale er et aldri så lite mesterverk.

Scenen viser et lite hus, med moren i liggende i trappa – opp ned. Sønnen Daniel sitter i etasjen over, med ryggen til oss og vifter med armene. Så trer moren ut av huset, og snakker direkte til oss.

Alt foregår i og rundt dette huset. Huset er et hjem, legekontor og institusjon. Trapper og dører brukes effektivt i raske skift.

Dette er historien om en familie som får vite at treåringen, som har vært en helt vanlig gutt til nå, har begynt å reversere i utviklingen. Han har fått diagnosen autisme, men legene og spesialistene vil gi han diagnosen psykisk utviklingshemming i tillegg. Det vil ikke moren akseptere, og begrunner det med at dette er eksistensielt for henne. Og vi kan spørre oss om det er fordi, at langt der inne, bak alle lagene med diagnoser, er Daniel en vanlig gutt? Er det håpet hun klamrer seg til?

Vi følger morens kamp med å få avlastning til gutten sin, det er en kamp mot systemet, en kamp som kommer til uttrykk gjennom emosjonelle  og fysiske kramper. Det er fortvilelse og avmakt vi ser, det være seg i kontakt med legene, eller i samvær med sønnen.

Det er fire skuespillere på scenen. De spiller alle Daniel, og de spiller alle moren.

Denne mangedoblingen er et godt grep, og viser oss hva som rører seg i de to hovedkarakterene. De ulike følelsene, viljene og ikke minst stemmene. Det hele forsterkes med dette grepet.

Et annet godt virkemiddel er bruddene med musikk. Vi ser feks moren som leter etter sakspapirene, fremstilt fysisk og visuelt, hun finner den store grønne permen, så kommer et musikkinnslag, og moren uttrykker  voldsom desperasjon over år med saksgang. Hun  kaster seg hit og dit, kaster klær og ting på gulvet. Nytt brudd og plutselig er det Daniel som sitter på gulvet i alt rotet med permer, papirer og klær. Slike overganger er det flere av. De er elegante og veldig virksomme.

Det som gjorde sterkest inntrykk var nettopp alle kampenesom kjempes, de følelsesmessige utbruddene, brå kast hit og dit. I det hele tatt uforutsigbarheten i tilværelsen til denne familien.

Om jeg skulle sette fingeren på noe, så kanskje forestillingen kunne ha vært bittelitt kortere, men jeg kjedet meg aldri.

Kanskje kunne de få etterlengtede dryppene av humor blitt forsterket. Jeg turte liksom ikke helt å le der det gikk an å le. Og latter er viktig, det er  befriende i alt det triste.

Men mest av alt har jeg blitt kraftig berørt. Jeg har fått ny innsikt og sett formidabel teaterkunst. Skuespillerne var av ypperste klasse. Scenografien så virkningsfull. Med lys og skygge ble det lille huset et bilde på hele deres verden.

Vakkert og rørende var det når vi hørte lille Daniel synge – den ekte Daniel. Smelt.

Olaug Nilsen, takk for at du er et bål, og stråler varme rundt deg med denne kjærlighetshistorien.

Marit Moum Aune, du er landets beste fra-bok-til-scene-regissør.

 

Siste replikk:

«Jeg ser på Daniel i speilet, vi smiler til hverandre. Det er det samme hva det heter».

❤️

 

Marit Eikemo sitt Ibsenske univers.

2eb08e6b-189f-4c52-9209-ba0bdf49422c.jpeg

Hvor gøy er det ikke når en bok først gjør deg skikkelig irritert, for deretter oppleve at du leser boka i et jafs og stønner av begeistring?

Gratis og uforpliktande verdivurdering, er Marit Eikemo sin siste bok. Da jeg leste første halvdel tenkte  jeg at dette var en typisk roman av idag, en fortelling som skal speile vår tid, vår virkelighet. Og det gjør den veldig godt. Boka handler om et ungt  par – Hanne og Andreas og deres to barn, Sverre og Sigrid. De er  på jakt etter det ultimate huset, enn si hjemmet.

Begge er velutdannede og har gode jobber.  I første halvdel var jeg veldig irritert – irritert på Hanne, hun  virket så feilkobla i starten. Denne jakta på lykka, som tilsynelatende skulle ligge i et nytt og større hus; det og det vaskerommet, de og de barneromma. Blogg om ditt og blogg om datt. 

Som  leser skjønner du at det ligger noe under, men ikke mer enn at jeg synes hele Hanne kunne skjerpe seg. Men så.. siste halvdel eller mer, drar det seg til, og du kjenner suget i magen, Ibsensk retrospektivitet kommer som en kule. Hemmeligheter og livsløgner kommer for en dag, og karakterene  får enda flere lag.

I avsløringen ser man nettopp det tilslørte, hvor dyptloddende Hannes drømmer og lengsler er.  Det svir. Og Andreas, ville han egentlig ha familie? Replikkene er Ibsenske, hør bare; «På grunn av det du gjorde mot meg, syntes eg at eg hadde rett til å gjere det eg gjorde. Men det måtte vere  usagt mellom oss, for berre då kunne dei to løgnene balansere kvarandre, faktisk utlikne kvarandre, faktisk utlikne kvarandre og bli til noko som var sant  og ekte: familien vår, seier ho». 

Her er både dukkehjem og villand.

Tittelen er genial, for romanen handler om langt mer enn å by på hus. Det handler om hva man har sammen, hvilken verdi det har, og ikke minst handler det om hvilket verdisyn man har. For kanskje kan det være lurt å ta en uforpliktende, og gratis verdivurdering i eget liv også. 

En overraskende og fin liten bok.

Å se livet  retrospektivt kan gi både overraskelser og skuffelser, men kanskje også noe fint?

Elizabeth Strout sitt forfatterskap er nytt bekjentskap for meg. Strout er amerikansk, og jeg leser alt for lite oversatt litteratur. Det kan det kanskje bli en slutt på etter dette, for denne boka var god.

Jeg heter Lucy Barton, handler om nettopp Lucy, som er gift og har to barn. Hun blir syk, og må ligge  noen uker på sykehus, og det er derfra, i sykesengen, at historien fortelles, hovedsakelig. Plutselig en dag står moren ved fotenden av senga. De har ikke hatt kontakt på mange år, og nå vil hun bli noen dager hos sin datter. Sakte rulles en oppveksthistorie opp, kryssklippet med Lucy sitt liv idag.  Oppveksten er et mørkt kapittel. Fysiske og psykiske overgrep, sult og ensomhet, men det er ingen utbroderinger av disse hendelsene, det er mer antydningens kunst,  heldigvis. Men at Lucy og hennes søsken har hatt det vondt er ikke vanskelig å forstå.

Av og til tenkte jeg på om boka var for lett, til å være et så alvorlig tema. Men historien fortelles på en fin og klok måte.  Lucy borer ikke ned i det mørke. Det er mer glimtvis, og vi får ikke vite på langt nær alt. Hun og moren snakker stort sett om alt annet enn det som har vært. Det er også en måte å leve videre i livet på.

Det er noe kontant og bestemt over tittelen på boka, Jeg heter Lucy Borton. Det er som om den vil si: Lucy skygger ikke banen, hallo! Nei, tvert imot. Lucy har tatt eierskap over sin egen historie. Det blir aldri sentimentalt – slik sett kan den minne om Åsa Linderborgs, Meg eier ingen, som også har denne kvaliteten.

Elizabeth Strout sin  bok er fin og tankevekkende på flere måter, og det gjør inntrykk å lese hvordan et avist og sviktet barn lærer seg måter å manøvrere seg frem i livet på.

Lucy får en erkjennelse mot slutten av boka, når hun reflekterer over om hun er istand til å forstå smerten hun har påført sine egne barn. Lucy mener hun kan forstå  den, siden hun selv har opplevd  smerte som barn. ‘Alle barn klemmer smerten inn til brystet’ sier hun i boka. Smerte  er allment, selv om hvert enkelt menneske opplever den ulikt.

Denne boka er god, litt annerledes på en fin måte. Og lettlest er den!

Boka er mesterlig oversatt av Hilde Rød-Larsen!

Les den!

 

Byggmester i fritt fall!

5E652AAA-7FFD-46D7-81EC-777F3CD59760.jpeg

Byggmester Solness er en enkel oppsetning i det ytre, men ganske  komplisert i det indre og relasjonelle landskapet.

Scenografien til kveldens forestilling er av det enkle slaget. Hvite store teglstensvegger, et enkelt tegnebord, og en blå sofa i det ene hjørnet. Dette er kontoret til byggmester Solness, hvor Kaia, Ragnar og Knut befinner seg i åpningsscenen. Henholdsvis far, sønn og hans forlovede. Alle ansatt av Solness, av  mer eller mindre edle hensikter.

Det er først når den friske og energiske ungjenta Hilde (Marianne Hole) kommer på scenen, at det blir litt  driv i forestillingen.

Hilde har møtt  byggmesteren som  barn. På  et kranselag for den nye kirken. Hilde ble trollbundet av Solness den gangen, og han lovet henne at han skulle komme tilbake om ti år, som et troll, å skjenke henne et kongerike. Hilde skulle  få bli prinsesse der. Men Solness  kom aldri tilbake, isteden kommer Hilde til byggmesteren, og krever sitt kongerike!

Hilde forløser noe i  byggmesteren, men hun ser samtidig at  han er tynget av skyld og bunnløs gjeld.

Det store traumet i Solness liv,  eller stykkets hovedkonflikt,  er det som hendte for 12 år siden. Huset  til Solness og kona Aline, brant ned til grunnen. Aline fikk sjokk og ble syk, og kort tid etter  døde også de nyfødte guttene deres, bare tre uker gamle.

Tragedien  har forstenet Solness  sitt ekteskap. Paret snakker knapt  sammen. Helt fra  åpningsscenen har vi sett hvordan Solness utnytter sekretæren Kaia. Kona Aline ser det hele, og avgir noen  replikker som treffer som  giftpiler. Mads Ousdal og Gisken Armand som herr og fru Solness spiller  gnistrende godt. Det vi ser er et oppdemmet  hat hos begge, og som rammer pnådeløst. Det er stor replikk-kunst Ibsen har  skrevet.

Mads Ousdal får frem flere sider i Solness, vi rekker både å le hånlig, bli provosert, men også  kjenne på den skyldfølelsen han har i seg. Dette viser seg fysisk, i spillet. Samme med Gisken Armand, hennes verbale trefninger er sykt gode. De svir. Armand og Ousdal spiller ut smerten som livet har påført ekteparet.

Marianne Hole skaper også en svært troverdig karakter. Hennes Hilde  tilfører stykket en friskhet. Selv om jeg ikke er helt sikker på hva det er hun søker i byggmesteren, som kan forløse henne. Hun sier bl a  at han gikk altfor langt den gangen i hjembygda hennes, ‘han holdt henne bakover lenge og kysset henne ..mange ganger’.  Hva er det hun finner forlokkende med denne mannen? Er det overmotet, det potente han viser med å klatre til topps, at  han utfører heltegjerninger? Eller er det luftslottet hun vil flykte inn i?

Solness  sier han ikke bygger hjem for menneskene lenger. Han bygger hus, et sted å være. Aline og han skal flytte inn i nytt hus, også det med spir og  tårn og tre soverom. Men store byggverk til tross, ingenting vil bli endret mellom  Solness og Aline. Er det Hilde, den lille djevelungen, eller kanskje djevelen selv,  som medvirker til byggmesterens død?

Ibsen er Ibsen. Han  spørger helst, hans kald er ei at svare..

Nettopp.

Søsterklokkene – årets fineste boktittel. Men er det årets beste bok?

08c75600-022d-4676-b806-7594f9a09d43.jpeg

Søsterklokkene – en slags magisk realisme på norsk.

Handlingen utspiller seg i en fjellbygd langt oppe i Gudbrandsdalen,  for lenge  lenge siden. Vi følger familien Hekne, frem og tilbake i tid, og deres store familiehemmelighet om Søsterklokkene: Et par kirkeklokker som ble laget til minne om to søstre, som var vokst sammen fra livet og ned, og som ikke rakk å bli så gamle. Jentene ble gode til å veve, og tjente noen kroner på sine billedvever. Gjennom generasjoner har klokkene hatt en helt spesiell kraft,  og klang, og er derfor av stor betydning for innbyggerne i bygda. 

Det er fascinerende å lese Myttings troverdige fiksjonshistorier. Det er noe mektig over dem. Karakterene vokser frem, og som leser blir jeg mer og mer interessert i deres liv og levnet.  Mytting har vist før at han kan dramaturgi, om hvordan man bygger opp en historie. 

Søsterklokkene er på en måte i slekt med Svøm med de som drukner. Det er store fortellinger som ekspanderer i handling,  såvel som i geografi. Historien har konflikt, og menneskelig drama.

Hva Mytting klare er å få til den trange og tildels klamme følelsen av å leve i en tid på 1800-tallet. I skjæringspunktet mellom streng religiøsitet, folketro og uvitenhet .

Det et er en enorm historiekunnskap Mytting besitter. Om middelalder, kirkens betydning, om tro og overtro.

Dette er historiefortelling, sagn og eventyr i en høyere enhet. Mytting må ha fordypet seg i tidens levemåter, byggeskikker og det med stor sans for detaljer.

Det er godt gjort å holde på leserens interesse i over 400 sider. Det klarer han fordi det er driv i fortellingen, vi lurer på hvordan det går, og selv om man tenker at det og det vil skje – så går det ikke helt slik likevel. 

Om jeg skal sette fingeren på noe, så er det  at Mytting blir vel omstendelig noen ganger. Det er aldri noen snarveier for forfatteren. Kanskje blir det også vel søtt når Astrid Hekne, hovedkarakteren i boka, opplever forelskelse for første gang, men ikke verre enn at jeg kjøper det.  En annen ting er  kapitteloverskriftene. De virker mer som arbeidstitler og huskelapper, enn som små døråpnere eller appetittvekkere. Viss det er poenget med overskrifter.

Når det er sagt, jeg er imponert. Jeg har hatt en veldig god leseopplevelse. Men Søsterklokkene er ikke like  god som Svøm med de som drukner, den var suveren. Men Søsterklokkene er også svært god, men er den en av  årets beste bøker? Svaret mitt er tja, en av de bedre er jeg ganske sikker på!

På samme måte som det står skrevet at det hviler noe større over søstrene i boka, hviler det også noe større over Mytting. Litterært sett, fortellermessig.  Les den!

 

Med fortielse og skam kan en livshistorie redigeres.

Familiehemmeligheter  finnes i de fleste familier. Men noen er langt mer alvorlig enn andre.

4557BF2D-E0FC-4E8F-B72E-DB7B25053D46.png

Thorvald Steen har skrevet boka med den fine tittelen, Det hvite badehuset. Boka handler om en middelaldrende mann som er rammet av en sjelden muskelsykdom. Han er helt avhengig av  rullestol for å komme seg rundt.  En dag får han en telefon fra en person han ikke kjenner. I det han skal til å legge på, sier stemmen; -Jeg  er din kusine. -Men jeg har ingen kusiner, svarer han.  Dermed starter jakten på en familiehistorie som har blitt formet av skam og fortielse gjennom generasjoner.

Snart besøker han sin gamle mor, med forventninger om å få høre det han ikke vet; at han faktisk har en kusine, at moren hadde en bror, og at bestefaren kanskje ikke var alkoholiker, men snarere led av samme  sykdom som han  selv.

Det blir flere taxiturer til moren, men hun er ikke lett å få i tale. «Vi sitter så nær hverandre. Mellom oss er et fjell som er umulig å se toppen på. Et taust fjell, høyere og mer omfangsrikt enn noe annet jeg kjenner».

Tidlig i historien får vi vite  at kona er på jobbreise på Svalbard, og dattera i Berlin. Det er derfor dramatisk, når jeg – personen faller ut av rullestolen. Ikke bare er han alene, mobilen ligger på hylla og blinker. Selve fallet er beskrevet i detalj. Hvordan hver kroppsdel møter gulvet, hvordan lyset faller og støvpartikler svever. Det er så godt skrevet, at hele scenen blir levende, nesten som en liten film. Fremdeles  ser jeg for meg rullestolen som ligger veltet i en stue, og  det ene  hjulet som fortsetter å gå rundt lenge etter fallet.

Dette fallet blir et tilbakevendende punkt i historien, og et brudd med hovedfortellingen.  For meg fungerer dette bruddet som  en  påminnelse om sykdommen, og lammelsen. For det er nettopp sykdommen som er opphavet til fortielsen og skammen i denne historien. 

Thorvald Steen skriver meget  godt, noen formuleringer skinner som perler i teksten, 

«Jeg rykkes ut av søvnen som et blad i en bok. Utenfor vinduet ligger måneskinnet mykt, et gyllent øyebryn på nattas blåsvarte kinn».

Det hvite badehuset, Thorvald Steen. Anbefales!

#degodefortellingene #degodebøkene

Når en ferietur til Gran Canaria blir i overkant spennende..

94B2171D-5E70-470A-A550-22D5B4572E18

Barsakh av Simon Stranger var akkurat så god som jeg håpet den ville være.

Boka ga noen tankevekkende perspektiver på hvor forskjellig ungdomsliv kan arte seg, i to ulike verdensdeler. For hva skjer når de to verdenene plutselig møtes, slik  Emilies og Samuels gjør på Gran Canaria?

Emilie er på ferie med familien sin, og Samuel er båtflyktning, og  har overlevd ferden over havet, og nå  strandet  på Gran Canaria.

Fortellingen er på mange måter enkelt fortalt, men den har absolutt dybde.  For livet  er ikke så  enkelt  når store etiske dilemmaer sånn plutselig deiser ned i fanget ditt.  -Er vi ikke pliktig til å hjelpe andre mennesker i nød?  Men  hvordan er det best å hjelpe? Her må både voksne og ungdom tenke seg om en gang eller to. Når det oppstår følelser i tillegg, blir valgene kan hende, enda vanskeligere.

En tankevekkende historie alle bør lese. ‘Månen steg opp fra havet og fikk bølgetoppene til å skinne, som bølgeblikktakene i slumbyene der de alle sammen hadde vokst opp’.

Simon Strange skriver veldig godt. Anbefales.

#leseglede #gledelese #vakkervond #litteratur #engasjerende #viktig #rørende #spennende

Vakkertvondt om ungdom som kaver.

53E967B7-A7F4-476E-8F99-461CD870945A.png

Fjellreven, av Tiril Broch Aakre er sjukt god, som ungdommen ville ha sagt. 

Boka handler om Sjur, som har overlevd en bilulykke, sammen med vennene sine. Promillekjøring. En person døde. 

Det er Sjur som er fortelleren i boka. Han tror at andre snakker om han hele tida, og  det liker han dårlig. -Kan ikke livet bare gå videre,  og alt være vanlig? Men det er ikke så lett etter dette. Alt er forandret. Også den mobiltelefonen med perledeksel ..

Det er imponerende hvordan forfatteren skaper det ungdommelige sinn. Hun gir oss  innblikk i hva som rører seg på innsiden hos Sjur. De flyktige tankesprangene, de emosjonelle skredene og de raske humørskiftene. 

Som leser  ble jeg veldig betatt av Sjur. Omsorgsfull, moden og barnlig på samme tid. 

Broch Aakre refererer til andre litterære verk, meningen er vel å vise noen paralleller til hovedhistorien. Det kunne kanskje ha blitt litt søkt med Peer Gynt referansen, til den karakterløse Peer, drømmeren og løgnhalsen. Kravet  om å være seg selv fullt og helt, osv. Men, nei, absolutt ikke. For hvordan skal man være da,  når livet er snudd på hodet? Og alle vil ha noe av deg?

De språklige bildene må også nevnes. De er mer på å gjøre boka levende og fin. Feks når Frede er forelska på fest, beskriver Sjur det slik:

-Vi skjønte det på dansinga, og det fjerne trynet hans. Som et klekka egg i ei steikepanne. Så blaut var han i trynet. 

Les denne om du ikke alt har gjort det. Dette er allalderlitteratur!

#ungdom #ungevoksne #godlitteratur #leseglede #gledelese #omsorg