Hvor kommer diktningen fra?

2D994CE9-21A7-423E-A8BB-783A8CE43F62
En annerledes bok om å skrive.

«Av alle språk eg har kjent, er det å gå på skøyter det eg kjenner best. Eit språk utan ord, der sinnet må bøye av for instinktet».

Har nettopp lest ferdig denne boka som handler om å skrive, en annerledes bok på mange måter.

Lyriker, låtskriver og forfatter Patti Smith undersøker hvor kreativiteten og inspirasjonen kommer fra. Hun starter med å fortelle at hun skal på jobboppdrag i Paris. Vi blir med Smith hit og dit, og rundt omkring, i Frankrike for det meste, men også England.
Det er møter og lunsjer med agenter og forlagsfolk, men Smith følger også i fotsporene til tidligere diktere som Rimbaud, Simone Weil, Camus osv. Smith forteller om hager, skulpturer og gravplasser, steder som interesserer henne. Hun samler på inntrykk, fordi hun vet at de har betydning.

I starten av boka forteller Smith om et minne fra barndommen, da hun satt på fanget til faren og så på kunstløp på TV. Siden – lenger ut i boka – vokser det en fortelling frem – om nettopp kunstløp.

«Eg utmerkte meg på skulen, likevel var det ingenting som gav meg reiskapane til å beskrive det ubeskrivelege, før eg byrja med skøyter». 

Smith vil fortelle oss at det er bl.a. gjennom hengivenhet og inderlighet  at kreativitet og skapende prosesser kan oppstå. Boka heter forøvrig Devotion på engelsk.

Om å skrive er også en slags reiseberetning. Om hvor fint det er å reise; oppdagelsene vi gjør og opplevelsene vi får.

Boka har mange fine sekvenser, men den er ingen typisk bok om å skrive.

Først og fremst ble jeg betatt av fortellingen om den unge jenta som skøyter på et tjern i skogen, alene i all hemmelighet. Og om mannen hun møter og hengir seg til. Slutten på fortellinga var vel litt opplagt, men den gjorde likevel inntrykk.

 

 

På roadtrip med Arvid Jansen!

FC0B9D2B-6BFA-4A7F-B69D-B37C21924A11
Nesten champagnefarget Mazda  😊

Det er skikkelig fint å være med Arvid Jansen på biltur. Ikke fordi det skjer så mye, niks! Det skjer ganske lite. Men likevel, Menn i min situasjon, er mer enn god.

😊

Å lese Per Pettersons bøker er noe spesielt. Noe særegent. I dette  lavmælte universet hvor Arvid Jansen  tilbringer sitt liv,  er det på mange måter veldig fint. Særlig fordi Petterson skriver så godt. Ja, vakkert til tider.

Romanen handler om Arvid Jansen, som har blitt forlatt av sin kone, et år etter den tragiske skipsulykken hvor Arvid mistet flere av sine nærmeste.

Han er trist og ganske ensom. Rastløs, men ikke rotløs. For det  kjøres og kjøres, inn og ut av Oslo, inn i de dype skoger eller til små rare plasser. Arvid kjenner de stedene som ingen andre  kjenner lenger. De gamle jernbanestasjonene,  de nedlagte industristederne og havneterminalene. Det østlige Oslo. På vest har han aldri vært, skal vi tro Arvid Jansen.

Ofte får han ikke sove, og går ut og legger seg i sin champagnefargede Mazda, eller han kjører inn i de dype skoger. Han møter sjeldent  noen Arvid Jansen, men når han møter den gule hesten langt inne i skogen, er det som om tid og sted opphører.  Her skapes et øyeblikk magi.

Når Arvid ikke kjører bil, er han ofte på bar, skriver eller er med barna. Men en ulykke kommer sjelden alene, og det stemmer godt for Arvid Jansen sitt liv. Først skipsulykken, som har gitt han en stor sorg som følgesvenn i livet, deretter flytter kona ut, og sist men ikke minst, minsker samværet med barna. Det er store tap på kort tid.

Det er ikke bare i by og bygd Arvid er lommekjent, også barene kjenner han  godt. Der møter han gamle kjente fra en annen tid, eller nye kvinnelige bekjentskaper som inviterer han med seg hjem.

Som bakteppe i romanen ligger sorg og ensomhet. Noe de aller fleste mennesker  kan kjenne seg igjen i. Men når det er sagt,  finner jeg ikke så mye gjenkjenning i handling eller karakter i denne boka. Men det er helt ok, gjenkjenning kan være på flere plan. 

For selv om det er lett å kjenne sårheten i Arvid Jansen sitt liv, en fyr jeg liker ganske godt, så blir jeg litt irritert på han også. Er han ikke litt glad i ensomheten og sorgen sin? Er det ikke nettopp ensomheten han søker med alle bilturene sine?

Arvid Jansen føler seg misforstått – ikke har han klart å gi kona nok kjærlighet, ikke kan han gå på teater, det er for spesielt,  ikke kan han si til folk hva han leser, for folk vil ikke forstå osv osv.

Det er fristende å si, skjerp deg Arvid Jansen, eller skaff deg litt hjelp! Selvsagt har han tenkt tanken selv, men han har  også svaret; det vil ikke funke for Arvid Jansen. Sånn er det bare..

Grunntonen er sår og kanskje litt trist, men det er også mye å le av. Eller humre av rettere sagt. For Arvid er i en viss forstand  litt  komisk  også. I de  korte dialogene er det snert og humor. Mange gode  replikker. Arvid Jansen er litt vittig, tørrvittig, ikke på grunn av sin situasjon, men på tross av sin situasjon.

En historie i tre versjoner.

365F9F7A-4B58-4198-8494-A18726E9F307

Se for deg at du er nesten i mål på en lang adopsjonsprosess. Så skjer det utenkelige. Et brev fra staten sier du har blitt for gammel. Den lille gutten fra Kina vil aldri komme hjem til dere.

Tre vegar til havet, av Brit Bildøen er en usedvanlig god bok. Den er  godt tenkt, og godt skrevet. Boka handler om  ufrivillig barnløshet og avslag på adopsjonssøknad. Eller som hovedkarakteren selv sier: «Etter fleire år med spontanabortar å bli utsett for denne endelege statlige aborten».

Dette er en sterk historie som berører, og det  er ingen selvsagt ting med elementer av både byråkrati, saksgang og lovverk.  Det kreves  både kløkt og klokskap for å lage god litteratur av dette. Det har åpenbart Brit Bildøen, som i tillegg skriver meget godt.

Boka har tre  repeterende kapitteloverskrifter; Eksilet, Kroppen og Staten. De representerer tre historier som på finurlig vis veves i hverandre og utgjør en helhet. Vi følger kvinnen som venter på brevet fra adopsjonsmyndighetene, og reaksjonen og fortvilelsen når avslaget kommer. Vi følger kvinnen som finner ut hvor saksbehandleren bor og legger en død katt på trappa, og til sist  kvinnen som jobber frivillig  på en fuglestasjon i tillegg til å oversette fransk litteratur.

Som lesere blir vi tatt med frem og tilbake i tid og rom. Kapitlene veksler mellom fortvilelse og desperasjon, håp om en framtid, for ikke å snakke om  frykt og uhygge, som i en thriller. 

Utgangspunktet er et inderlig ønske om å bli foreldre til et lite barn fra Kina. Men slik historien utvikler seg, blir det etterhvert en kamp om  å selv overleve. Om å finne en vei ut, mot havet kanskje.

«Tida stod still, samtidig som den fossa  av stad. Så nådelaust. Tider skal komme, og tider skal rulle over deg».

Det vakre omslaget av Stian Hole viser en og samme fugl i tre ulike fargetoner. En lys, en grå og en ravnsvart. Det peker på de tre historiene i boka, eller tre versjoner av et liv. Tre veier til havet.

Brit Bildøen skriver ikke bare glitrende godt i denne boka, hun komponerer historiene på en stram og fin måte!

Verdt å lese!

Tung tids tale i vår tid.

DED130AA-19B7-40D2-9D03-DCE5F85BAA68.jpeg

«Alt du kan løfte av børa til bror din,

må du ta på deg.

Det er mange ikring deg som frys,

ver du eit bål, strål varme ifrå deg!»

Slik lyder skrifta nesten sagt, iallefall er det andre strofe i Halldis Moren Vesaas sitt dikt.   Tung tids tale er  diktet Olaug Nilsen har lånt tittelen fra til sin bok med samme navn.

Riksteatrets sceneversjon av Tung tids tale er et aldri så lite mesterverk.

Scenen viser et lite hus, med moren i liggende i trappa – opp ned. Sønnen Daniel sitter i etasjen over, med ryggen til oss og vifter med armene. Så trer moren ut av huset, og snakker direkte til oss.

Alt foregår i og rundt dette huset. Huset er et hjem, legekontor og institusjon. Trapper og dører brukes effektivt i raske skift.

Dette er historien om en familie som får vite at treåringen, som har vært en helt vanlig gutt til nå, har begynt å reversere i utviklingen. Han har fått diagnosen autisme, men legene og spesialistene vil gi han diagnosen psykisk utviklingshemming i tillegg. Det vil ikke moren akseptere, og begrunner det med at dette er eksistensielt for henne. Og vi kan spørre oss om det er fordi, at langt der inne, bak alle lagene med diagnoser, er Daniel en vanlig gutt? Er det håpet hun klamrer seg til?

Vi følger morens kamp med å få avlastning til gutten sin, det er en kamp mot systemet, en kamp som kommer til uttrykk gjennom emosjonelle  og fysiske kramper. Det er fortvilelse og avmakt vi ser, det være seg i kontakt med legene, eller i samvær med sønnen.

Det er fire skuespillere på scenen. De spiller alle Daniel, og de spiller alle moren.

Denne mangedoblingen er et godt grep, og viser oss hva som rører seg i de to hovedkarakterene. De ulike følelsene, viljene og ikke minst stemmene. Det hele forsterkes med dette grepet.

Et annet godt virkemiddel er bruddene med musikk. Vi ser feks moren som leter etter sakspapirene, fremstilt fysisk og visuelt, hun finner den store grønne permen, så kommer et musikkinnslag, og moren uttrykker  voldsom desperasjon over år med saksgang. Hun  kaster seg hit og dit, kaster klær og ting på gulvet. Nytt brudd og plutselig er det Daniel som sitter på gulvet i alt rotet med permer, papirer og klær. Slike overganger er det flere av. De er elegante og veldig virksomme.

Det som gjorde sterkest inntrykk var nettopp alle kampenesom kjempes, de følelsesmessige utbruddene, brå kast hit og dit. I det hele tatt uforutsigbarheten i tilværelsen til denne familien.

Om jeg skulle sette fingeren på noe, så kanskje forestillingen kunne ha vært bittelitt kortere, men jeg kjedet meg aldri.

Kanskje kunne de få etterlengtede dryppene av humor blitt forsterket. Jeg turte liksom ikke helt å le der det gikk an å le. Og latter er viktig, det er  befriende i alt det triste.

Men mest av alt har jeg blitt kraftig berørt. Jeg har fått ny innsikt og sett formidabel teaterkunst. Skuespillerne var av ypperste klasse. Scenografien så virkningsfull. Med lys og skygge ble det lille huset et bilde på hele deres verden.

Vakkert og rørende var det når vi hørte lille Daniel synge – den ekte Daniel. Smelt.

Olaug Nilsen, takk for at du er et bål, og stråler varme rundt deg med denne kjærlighetshistorien.

Marit Moum Aune, du er landets beste fra-bok-til-scene-regissør.

 

Siste replikk:

«Jeg ser på Daniel i speilet, vi smiler til hverandre. Det er det samme hva det heter».

❤️

 

Marit Eikemo sitt Ibsenske univers.

2eb08e6b-189f-4c52-9209-ba0bdf49422c.jpeg

Hvor gøy er det ikke når en bok først gjør deg skikkelig irritert, for deretter oppleve at du leser boka i et jafs og stønner av begeistring?

Gratis og uforpliktande verdivurdering, er Marit Eikemo sin siste bok. Da jeg leste første halvdel tenkte  jeg at dette var en typisk roman av idag, en fortelling som skal speile vår tid, vår virkelighet. Og det gjør den veldig godt. Boka handler om et ungt  par – Hanne og Andreas og deres to barn, Sverre og Sigrid. De er  på jakt etter det ultimate huset, enn si hjemmet.

Begge er velutdannede og har gode jobber.  I første halvdel var jeg veldig irritert – irritert på Hanne, hun  virket så feilkobla i starten. Denne jakta på lykka, som tilsynelatende skulle ligge i et nytt og større hus; det og det vaskerommet, de og de barneromma. Blogg om ditt og blogg om datt. 

Som  leser skjønner du at det ligger noe under, men ikke mer enn at jeg synes hele Hanne kunne skjerpe seg. Men så.. siste halvdel eller mer, drar det seg til, og du kjenner suget i magen, Ibsensk retrospektivitet kommer som en kule. Hemmeligheter og livsløgner kommer for en dag, og karakterene  får enda flere lag.

I avsløringen ser man nettopp det tilslørte, hvor dyptloddende Hannes drømmer og lengsler er.  Det svir. Og Andreas, ville han egentlig ha familie? Replikkene er Ibsenske, hør bare; «På grunn av det du gjorde mot meg, syntes eg at eg hadde rett til å gjere det eg gjorde. Men det måtte vere  usagt mellom oss, for berre då kunne dei to løgnene balansere kvarandre, faktisk utlikne kvarandre, faktisk utlikne kvarandre og bli til noko som var sant  og ekte: familien vår, seier ho». 

Her er både dukkehjem og villand.

Tittelen er genial, for romanen handler om langt mer enn å by på hus. Det handler om hva man har sammen, hvilken verdi det har, og ikke minst handler det om hvilket verdisyn man har. For kanskje kan det være lurt å ta en uforpliktende, og gratis verdivurdering i eget liv også. 

En overraskende og fin liten bok.

Å se livet  retrospektivt kan gi både overraskelser og skuffelser, men kanskje også noe fint?

Elizabeth Strout sitt forfatterskap er nytt bekjentskap for meg. Strout er amerikansk, og jeg leser alt for lite oversatt litteratur. Det kan det kanskje bli en slutt på etter dette, for denne boka var god.

Jeg heter Lucy Barton, handler om nettopp Lucy, som er gift og har to barn. Hun blir syk, og må ligge  noen uker på sykehus, og det er derfra, i sykesengen, at historien fortelles, hovedsakelig. Plutselig en dag står moren ved fotenden av senga. De har ikke hatt kontakt på mange år, og nå vil hun bli noen dager hos sin datter. Sakte rulles en oppveksthistorie opp, kryssklippet med Lucy sitt liv idag.  Oppveksten er et mørkt kapittel. Fysiske og psykiske overgrep, sult og ensomhet, men det er ingen utbroderinger av disse hendelsene, det er mer antydningens kunst,  heldigvis. Men at Lucy og hennes søsken har hatt det vondt er ikke vanskelig å forstå.

Av og til tenkte jeg på om boka var for lett, til å være et så alvorlig tema. Men historien fortelles på en fin og klok måte.  Lucy borer ikke ned i det mørke. Det er mer glimtvis, og vi får ikke vite på langt nær alt. Hun og moren snakker stort sett om alt annet enn det som har vært. Det er også en måte å leve videre i livet på.

Det er noe kontant og bestemt over tittelen på boka, Jeg heter Lucy Borton. Det er som om den vil si: Lucy skygger ikke banen, hallo! Nei, tvert imot. Lucy har tatt eierskap over sin egen historie. Det blir aldri sentimentalt – slik sett kan den minne om Åsa Linderborgs, Meg eier ingen, som også har denne kvaliteten.

Elizabeth Strout sin  bok er fin og tankevekkende på flere måter, og det gjør inntrykk å lese hvordan et avist og sviktet barn lærer seg måter å manøvrere seg frem i livet på.

Lucy får en erkjennelse mot slutten av boka, når hun reflekterer over om hun er istand til å forstå smerten hun har påført sine egne barn. Lucy mener hun kan forstå  den, siden hun selv har opplevd  smerte som barn. ‘Alle barn klemmer smerten inn til brystet’ sier hun i boka. Smerte  er allment, selv om hvert enkelt menneske opplever den ulikt.

Denne boka er god, litt annerledes på en fin måte. Og lettlest er den!

Boka er mesterlig oversatt av Hilde Rød-Larsen!

Les den!

 

Byggmester i fritt fall!

5E652AAA-7FFD-46D7-81EC-777F3CD59760.jpeg

Byggmester Solness er en enkel oppsetning i det ytre, men ganske  komplisert i det indre og relasjonelle landskapet.

Scenografien til kveldens forestilling er av det enkle slaget. Hvite store teglstensvegger, et enkelt tegnebord, og en blå sofa i det ene hjørnet. Dette er kontoret til byggmester Solness, hvor Kaia, Ragnar og Knut befinner seg i åpningsscenen. Henholdsvis far, sønn og hans forlovede. Alle ansatt av Solness, av  mer eller mindre edle hensikter.

Det er først når den friske og energiske ungjenta Hilde (Marianne Hole) kommer på scenen, at det blir litt  driv i forestillingen.

Hilde har møtt  byggmesteren som  barn. På  et kranselag for den nye kirken. Hilde ble trollbundet av Solness den gangen, og han lovet henne at han skulle komme tilbake om ti år, som et troll, å skjenke henne et kongerike. Hilde skulle  få bli prinsesse der. Men Solness  kom aldri tilbake, isteden kommer Hilde til byggmesteren, og krever sitt kongerike!

Hilde forløser noe i  byggmesteren, men hun ser samtidig at  han er tynget av skyld og bunnløs gjeld.

Det store traumet i Solness liv,  eller stykkets hovedkonflikt,  er det som hendte for 12 år siden. Huset  til Solness og kona Aline, brant ned til grunnen. Aline fikk sjokk og ble syk, og kort tid etter  døde også de nyfødte guttene deres, bare tre uker gamle.

Tragedien  har forstenet Solness  sitt ekteskap. Paret snakker knapt  sammen. Helt fra  åpningsscenen har vi sett hvordan Solness utnytter sekretæren Kaia. Kona Aline ser det hele, og avgir noen  replikker som treffer som  giftpiler. Mads Ousdal og Gisken Armand som herr og fru Solness spiller  gnistrende godt. Det vi ser er et oppdemmet  hat hos begge, og som rammer pnådeløst. Det er stor replikk-kunst Ibsen har  skrevet.

Mads Ousdal får frem flere sider i Solness, vi rekker både å le hånlig, bli provosert, men også  kjenne på den skyldfølelsen han har i seg. Dette viser seg fysisk, i spillet. Samme med Gisken Armand, hennes verbale trefninger er sykt gode. De svir. Armand og Ousdal spiller ut smerten som livet har påført ekteparet.

Marianne Hole skaper også en svært troverdig karakter. Hennes Hilde  tilfører stykket en friskhet. Selv om jeg ikke er helt sikker på hva det er hun søker i byggmesteren, som kan forløse henne. Hun sier bl a  at han gikk altfor langt den gangen i hjembygda hennes, ‘han holdt henne bakover lenge og kysset henne ..mange ganger’.  Hva er det hun finner forlokkende med denne mannen? Er det overmotet, det potente han viser med å klatre til topps, at  han utfører heltegjerninger? Eller er det luftslottet hun vil flykte inn i?

Solness  sier han ikke bygger hjem for menneskene lenger. Han bygger hus, et sted å være. Aline og han skal flytte inn i nytt hus, også det med spir og  tårn og tre soverom. Men store byggverk til tross, ingenting vil bli endret mellom  Solness og Aline. Er det Hilde, den lille djevelungen, eller kanskje djevelen selv,  som medvirker til byggmesterens død?

Ibsen er Ibsen. Han  spørger helst, hans kald er ei at svare..

Nettopp.