Velskrevet om et ungt liv i utforbakke.

9dccf157-a78c-4c6d-86af-75caeb4bc811.jpeg

Kinderwhore er en uhyggelig sterk beretning  om ei jente som utsettes for grunnleggende omsorgssvikt og  grove overgrep i sitt eget hjem.

Romanens anslag, en hjerteskjærende liten tekst om å ønske seg en mamma. Jenta ser morens skinnhanske, og  tenker at den ligner på morens hånd. Hun tar med seg hansken ut i det grå været

«/../jeg kjøpte en bolle i kiosken, spiste den i den våte lufta mens jeg holdt hansken i den andre hånda. Jeg fikk melis i ansiktet og lot hansken tørke det bort. Det var lørdag, og mamma og jeg gikk sammen gjennom tåka».

Moren i denne fortellingen er mye hjemme, men er samtidig fraværende. Hun sover for det meste ut pillerusen, og ser ikke barnet sitt.

Eller som jenta sier:

«Jeg var glad for at mamma hadde vist meg at den eneste som brydde seg om meg, var meg».

Historien er kronologisk. Vi følger Charlotte Jakobsen fra hun var ei lita jente, til hun runder  18 og bor for seg selv.

Det handler mest om hva omsorgssvikt og overgrep har gjort med Charlotte. Ei ung jente som sendes hit og dit, fra institusjon til institusjon. En runddans med barnevern, psykiatri og akutten. 

Boka gir et veldig godt innblikk i hvordan den verdenen er, de første møtene med de ansatte, reglene, straffereaksjoene. Fortvilelsen. Språket. Charlotte fikk alltid høre at hun var skoleflink, og skrev godt.  Og  Charlotte vet å bruke språket, språket blir et skjold som beskytter henne. Men også et våpen. Hun avfyrer noen verbale prosjektiler, ikke av den dødelige sorten, men ganske så treffsikre likevel. 

Bare en gang mister Charlotte ordene, og det er i rettssalen, da  hun etter flere år har tatt mot til seg for å anmelde  overgriperen. Da stotrer hun, det er bare lyder som kommer ut. Den vanligvis så velartikulerte Charlotte får  ikke ordene frem. Og disse mekanismene som slår ut i denne situasjonen har også Anne Bitch skrevet godt om i sin bok, Går du nå er du ikke lenger min datter.

Charlotte lever et helt for jævelig liv. Nå har du møtt bunnen tenker jeg som leser, men neida, i Charlottes liv finner det slett ikke noen bunn virker det som. Hun lever i et helvete på jord.

Kinderwhore er velskrevet med korte små tekster med  utdrag av rapporter og epikriser. Sitater av andre forfattere er det også, til sammen blir det en fin helhet. Boka får et driv, og blir effektiv i sin  fortellermåte. Du legger den ikke fra deg om du ikke må.

To møter er spesielt rørende  og vakkert skildret. Det er Charlottes første møte med en hest. 

«Jeg holdt over nakken til Lykke og lente meg mot halsen hans. Vi bare stod sånn, og plutselig kjente jeg noe rundt hjertet. Jeg var så nær han. Jeg kunne ikke være nær. Jeg hadde aldri vært nær. Jeg hater nær. Men Lykke var bare et dyr, og han kunne ikke skade meg, og plutselig kjente jeg noe bak øynene og i halsen som jeg ikke hadde kjent siden jeg var seks».

Snufs.

Det andre møtet er  med Kristine. Et helt avgjørende møte for Charlotte.

Les folkens!

Jeg. ser frem til flere bøker  fra Maria Kjos Fonn!

På roadtrip med Arvid Jansen!

FC0B9D2B-6BFA-4A7F-B69D-B37C21924A11
Nesten champagnefarget Mazda  😊

Det er skikkelig fint å være med Arvid Jansen på biltur. Ikke fordi det skjer så mye, niks! Det skjer ganske lite. Men likevel, Menn i min situasjon, er mer enn god.

😊

Å lese Per Pettersons bøker er noe spesielt. Noe særegent. I dette  lavmælte universet hvor Arvid Jansen  tilbringer sitt liv,  er det på mange måter veldig fint. Særlig fordi Petterson skriver så godt. Ja, vakkert til tider.

Romanen handler om Arvid Jansen, som har blitt forlatt av sin kone, et år etter den tragiske skipsulykken hvor Arvid mistet flere av sine nærmeste.

Han er trist og ganske ensom. Rastløs, men ikke rotløs. For det  kjøres og kjøres, inn og ut av Oslo, inn i de dype skoger eller til små rare plasser. Arvid kjenner de stedene som ingen andre  kjenner lenger. De gamle jernbanestasjonene,  de nedlagte industristederne og havneterminalene. Det østlige Oslo. På vest har han aldri vært, skal vi tro Arvid Jansen.

Ofte får han ikke sove, og går ut og legger seg i sin champagnefargede Mazda, eller han kjører inn i de dype skoger. Han møter sjeldent  noen Arvid Jansen, men når han møter den gule hesten langt inne i skogen, er det som om tid og sted opphører.  Her skapes et øyeblikk magi.

Når Arvid ikke kjører bil, er han ofte på bar, skriver eller er med barna. Men en ulykke kommer sjelden alene, og det stemmer godt for Arvid Jansen sitt liv. Først skipsulykken, som har gitt han en stor sorg som følgesvenn i livet, deretter flytter kona ut, og sist men ikke minst, minsker samværet med barna. Det er store tap på kort tid.

Det er ikke bare i by og bygd Arvid er lommekjent, også barene kjenner han  godt. Der møter han gamle kjente fra en annen tid, eller nye kvinnelige bekjentskaper som inviterer han med seg hjem.

Som bakteppe i romanen ligger sorg og ensomhet. Noe de aller fleste mennesker  kan kjenne seg igjen i. Men når det er sagt,  finner jeg ikke så mye gjenkjenning i handling eller karakter i denne boka. Men det er helt ok, gjenkjenning kan være på flere plan. 

For selv om det er lett å kjenne sårheten i Arvid Jansen sitt liv, en fyr jeg liker ganske godt, så blir jeg litt irritert på han også. Er han ikke litt glad i ensomheten og sorgen sin? Er det ikke nettopp ensomheten han søker med alle bilturene sine?

Arvid Jansen føler seg misforstått – ikke har han klart å gi kona nok kjærlighet, ikke kan han gå på teater, det er for spesielt,  ikke kan han si til folk hva han leser, for folk vil ikke forstå osv osv.

Det er fristende å si, skjerp deg Arvid Jansen, eller skaff deg litt hjelp! Selvsagt har han tenkt tanken selv, men han har  også svaret; det vil ikke funke for Arvid Jansen. Sånn er det bare..

Grunntonen er sår og kanskje litt trist, men det er også mye å le av. Eller humre av rettere sagt. For Arvid er i en viss forstand  litt  komisk  også. I de  korte dialogene er det snert og humor. Mange gode  replikker. Arvid Jansen er litt vittig, tørrvittig, ikke på grunn av sin situasjon, men på tross av sin situasjon.

Poetisk om kjærlighetssorgen.

D67748DF-37E0-4C10-87DC-D2E57548351E

For et par år siden var jeg på Louisiana litteraturfestival og hørte Tomas Espedal lese fra sin nye bok, Året. Det gjorde inntrykk.

Omsider har jeg fått lest hele boka. Og jeg ble ikke skuffet. Jeg liker det espedalske universet. Kontrasten mellom det hverdagslige og det mer høyverdige. Sagt på en annen måte, blandingen av det prosaiske og det mer poetiske.
Her skildres årstider, far og sønn relasjoner, middagsavtaler, kjærlighetssorg og livet uten den man elsker.

Hovedpersonen følger i 1300-tallspoeten Petrarca sine fotspor i Frankrike, og bestiger Mont Ventoux.
Petrarca som elsket Laura hele livet, uten å få henne, skrev visstnok 366 dikt til henne.

Denne teksten har mange fine refleksjoner om livet slik det arter seg i kjærlighetssorg. Om det lille og det store, det nære og det fjerne. Espedal skriver godt, og lett. Vi er kjent med at forfatteren ofte skriver om sitt eget liv, slik er det også her. Uten at det spiller noen rolle fra eller til for leseopplevelsen.

Selve boken er en liten bok, sjangeren er prosalyrikk. #verdtålese # degodebøkene #prosalyrikk #poesi #roman #dengodelitteraturen

Groruddalen sett fra innsiden.

188D7780-0F85-4A63-BC19-25BA7F0D9013

En bok som engasjerer, berører og opplyser  på en og samme tid, den er alltid verdt å lese.

Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar, er en slik bok! Det var selvsagt ikke uten grunn at Shakar ble vinner av Tarjei Vesaas debutantpris i 2017.

Forfatteren har gjort er artig grep ved å fortelle historien i boka gjennom en mailkorrespondanse. Bakgrunnen for det er at de to hovedkarakterene er med i et forskningsprosjekt, kalt Groruddalspakka.  De skal sende inn jevnlige rapporter på mail og diktafon, om dagliglivet slik det leves i Grodruddalen. Over en lang periode. Forskeren bak, kommer bare av og til til syne gjennom noen korte svar til informantene.

Det er en briljant  ide å gjøre et forskningsprosjekt til en rammefortelling.  Gjennom rapportene til disse to guttene blir vi kjent med Stovner fra innsiden,  to jevngamle gutter som vokser opp i samme gate. Tante Ulrikkes vei.

Guttene kjenner hverandre, men går hver sin vei. Det er deres historier, deres liv som er motoren i historien. Skolegang, jobb, gjenger, venner, kjærester, men også hvordan storsamfunnet  definerer ungdommen på Stovner som ‘de andre’. De blir forsket på, men de blir ikke hørt eller sett av myndighetene. Groruddalspakke eller ei. De blir ikke integrert. Og nettopp det, viser denne boka veldig godt. Det handler om å finne sin plass i moskeen såvel som på universitetet. Det er ingen liten innsats som gjøres i så måte.

Tarjei Vesaas skrev nynorsk, og Zeshan Shakar skriver kebabnorsk. Så herlig! Språklig mangfold er flott. Og både språket  og innholdet i denne boka gir oss et veldig godt bilde på hvor integreringen i Norge står. Det er så godt gjort!!  #lesetips #leseopplevelser #verdtålese #viktigebøker #godebøker #leseglede #gledelese