Den som ler sist, ler best – eller?

B7E1DC5C-5B9E-4A1F-918A-2D7642986844.jpeg
Foto: Dag Jensen (program)

Når alle ler, unntatt deg..

La det være sagt med en gang. Teater Ibsen sin oppsetning Min venn fascisten, er god, mer enn god. Det er fine prestasjoner av alle de medvirkende. Det både synges og danses godt. Kanskje kan det pirkes litt i diksjonen, men blåss, det var så lite.

Regi og koreografi er fint gjort,  Ones & Erdal kan sine ting. Men jeg skulle nok ønsket meg enda mer  knytteneve.

Men hvorfor lo  jeg ikke ? Hele salen lo. Har jeg blitt humørløs på mine eldre dager? Jeg ler vanligvis  mye, er  lett å more med andre ord. Men dette lo jeg ikke av. Det var ikke spesielt morsomt og ikke var det veldig sjokkerende heller. Det er en vennegjeng som har sommerfest ved fjorden, de er tilsynelatende gode venner. Men det er mye gørr under overflata. Og disse tabuene, tja, er de tabuer lenger ? At du egentlig ikke synes noe om jøder, eller åndssvake – eller ikke liker tjukke folk, sånn egentlig..

Jeg klarte ikke å le av denne ironien, av den hvite vellykkete middelklassens dumskap. Tabuene var  ikke  hardtslående nok til at de provoserte.

1. akt blir blir mer spennende når inntrengeren Fridolf kommer (fascisten som spilles av Lars Lillo Stenberg). En vimete mann med nazisymboler på klærne. En mann som  trenger noen å være med, som ikke har tenkt så mye  over hva og hvorfor.

2.akt er best. Når den glade vennegjengen brått vender seg mot  Fridolf, er det sterk kost. Da ser vi mekanismene – selve utstøtingen. Det er sårt og rørende når Lillo Stenberg synger ‘det er så mange mennesker, verden er så stor. Det er vel det samme hva en mann som meg tror’ (eller noe lignende). 

Presentasjonen av de ulike partiene blir litt vel parodisk, og hadde ikke nok brodd.

Musikken var forøvrig veldig god, flere av sangene også. Lars Lille Stenberg passer godt i denne sammenheng.  Stemmen kler oppsetningen på et vis. Karoline Kruger passer også godt,  erfaren som hun er. Alle er flinke – litt overspill her og der. Men ikke plagsomt.

Men om ikke jeg lo, så var der slett ikke bortkastet tid i teatret.

Teater skal forstyrre!

 

866E04B0-C360-4477-B35F-60EA992DEC23
Foto: Dag Jensen

Teater Ibsens nye oppsetning Underkastelse(r) er en dramatisert versjon av Michel Houellebecqs roman Underkastelse. En modig og interessant oppsetning. Men også krevende.

Forestillingen starter idet vi kommer inn i salen, de forholder seg til oss, ser oss og snakker til oss. Vi skjønner raskt at vi er studenter på kurs. Dette lille anslaget er morsomt, og viser hva hovedpersonens anliggende i det daglige er, nemlig å undervise i den franske 1800-talls litteraturen. Men ikke bare det, kanskje den lille dialogen om Skien som Telemarks Paris osv prøver å hinte om at denne handlingen kunne ha vært lagt til Norge?

Kort fortalt handler det om en førsteamanuensis på universitetet i Sorbonne, Francois, og det nært forestående valget i Frankrike.
Francois lever alene, er uengasjert i det meste, bortsett fra humaniora, gamle diktere, sex med unge studiner.

Det muslimske brorskap vinner valget, og det blir nye forhold i landet, også på universitetet. Flere konverterer for å holde på jobb og andre goder, som feks flere koner. Glemt er deres grunnleggende verdier, den frie tanke i humanismens ånd. Hvor er den intellektuelle klarhet og skarphet når samfunnet står i fare for å underkastes et helt annet tankesett og et helt annet levesett?

Oppsetningen har et digitalt formspråk, det er videoblogg, nettundervisning, chat og grafikk projisert på tepper som trekkes frem og tilbake.

Bare av og til utspiller handlingen seg på scenen som har løpemaskin og trampoline nedfelt i gulvet. De raske forflytningene er kanskje også et pek på vår tid, at det ikke er tid for langsomme åndsvitenskaper lenger.

Det er en interessant dublering i stykket. Francois spilles av to skuespillere samtidig. En gul og en blåkledd. Og man kan undre seg over om det er to versjoner av samme person. De spiller hver sine scener, men også sammen. Begge spilles veldig godt, og særlig den blå versjonen synes jeg får frem det ubehjelpelige i Francois- karakteren, det hviler et tragikomisk skjær over den lille mannen med de store tankene om den forhistoriske diktningen. Mannen som flere ganger utbasunerer «det må da være mulig å unngå og diskutere med seg selv, og bare drive med strømmen».

I tillegg til skuespillerne er det kor og musikere (alle elever fra Skien vgs) som kommenterer og understeker det som blir sagt i forestillingen. Det er fint gjort regimessig, og de er rett og slett veldig flinke.

Flere tekstpartier blir sagt simultant. Av og til er det fortellerstemmer, eller voice over og det hele virker litt Brechtsk.. Vi skal ikke bare lene oss tilbake eller drive med strømmen, vi skal selv reflektere over situasjonen. Hva om det skjer her, hvordan vil vi forholde oss til en helt ny verden osv .

Forestillingen er mye, det er mye form, nesten litt utmattende, og krevende som nevnt, men det gode er at den slipper deg ikke. Den blir værende. Den forstyrrer.

Regi: Tore Lid Vagn
Skuespiller: Mathilde Alfrida J. Skarpsno
Skuespiller: Marina Popovic
Skuespiller: Stian Isaksen
Skuespiller: Patrik A. Stenset

Det bor en Tusten i oss alle.

ca5c0869-0bfe-4f51-824b-47b19ad6a611
Foto: Riksteatret

Riksteatrets Fuglane er en langsom teaterforestilling, og det er helt greit. Det gir oss tid til å oppleve språk, gode replikker og handlinger.

Fuglane fascinerer med flere gode rolleprestasjoner, særlig Tom Styve som Mattis, må nevnes. Han skaper en troverdig karakter som vi blir glad i, men også fortvila over, slik søstera Hege blir det. Forøvrig vakkert spilt av Ingvild Holthe Bygdnes. Samspillet deres er dempet, rent og enkelt.

Flere av scenene blir levendegjort gjennom enkel dans, feks når turnipsen skal høstes. Ikke bare er det en effektiv måte å fortelle på, det er også fint gjort. Scenografi og lys er en vesentlig del av denne forestillingen, projiseringen på bakveggen er nesten malerisk vakker. En aner Telemarks dype skoger langt der ute.

Den enkle scenerampen fungerer også i all sin enkelhet, som hjem, skog og åker. Og båt. Selv årer som treffer sceneplanken med en dump lyd fungerer. Vi ser for oss det mørke vannet som Mattis ror på, og prøver seg som ferjemann. For en ting er sikkert, i denne forestillingen får vi rikelig anledning til å skape våre egne bilder, vår egen åker, skog eller stue. Og akkurat det – det liker jeg veldig godt.

Dialogene til Mattis og Hege er såre og vonde, men det er også mye ømhet. Mattis er ikke som alle andre. Han sier tingene som de er, og det fører ofte til misforståelser, og dermed avvisninger. Slik lever Mattis i et utenforskap, han får det ikke helt til å være med andre mennesker, det være seg venner eller kjærester. I bygda kaller de han Tusten.

Rugdetrekket må også nevnes. Det er lett å tenke på rugdetrekket som et varsel, slik fugler i litteraturen ofte er symboler på noe dramatisk og mørkt. Kanskje tenker Mattis på seg selv som en rugde? Et rugdetrekk er et trekk som rugdene gjør over en bestemt plass, de patruljerer faktisk over redene sine. På en måte gjør kanskje Mattis også det, han passer på søstera Hege og deres lille rede. Mot slutten sier Mattis«/../ rugda og eg skal fare over her. Rugda og eg er alt samen». Tittelen Fuglane er kanskje alle Mattisene der ute, alle Tustene som føler seg i slekt med rugdene.

Forestillingen har massevis av varme og humor. Det er deilig, i alt det triste. For trist er det, og sluttscenen er intet unntak. Døden er sjelden vakker, men i Lasse Kolsruds Fuglane er den det.

Vesaas – et pust av Telemark.

Tung tids tale i vår tid.

DED130AA-19B7-40D2-9D03-DCE5F85BAA68.jpeg

«Alt du kan løfte av børa til bror din,

må du ta på deg.

Det er mange ikring deg som frys,

ver du eit bål, strål varme ifrå deg!»

Slik lyder skrifta nesten sagt, iallefall er det andre strofe i Halldis Moren Vesaas sitt dikt.   Tung tids tale er  diktet Olaug Nilsen har lånt tittelen fra til sin bok med samme navn.

Riksteatrets sceneversjon av Tung tids tale er et aldri så lite mesterverk.

Scenen viser et lite hus, med moren i liggende i trappa – opp ned. Sønnen Daniel sitter i etasjen over, med ryggen til oss og vifter med armene. Så trer moren ut av huset, og snakker direkte til oss.

Alt foregår i og rundt dette huset. Huset er et hjem, legekontor og institusjon. Trapper og dører brukes effektivt i raske skift.

Dette er historien om en familie som får vite at treåringen, som har vært en helt vanlig gutt til nå, har begynt å reversere i utviklingen. Han har fått diagnosen autisme, men legene og spesialistene vil gi han diagnosen psykisk utviklingshemming i tillegg. Det vil ikke moren akseptere, og begrunner det med at dette er eksistensielt for henne. Og vi kan spørre oss om det er fordi, at langt der inne, bak alle lagene med diagnoser, er Daniel en vanlig gutt? Er det håpet hun klamrer seg til?

Vi følger morens kamp med å få avlastning til gutten sin, det er en kamp mot systemet, en kamp som kommer til uttrykk gjennom emosjonelle  og fysiske kramper. Det er fortvilelse og avmakt vi ser, det være seg i kontakt med legene, eller i samvær med sønnen.

Det er fire skuespillere på scenen. De spiller alle Daniel, og de spiller alle moren.

Denne mangedoblingen er et godt grep, og viser oss hva som rører seg i de to hovedkarakterene. De ulike følelsene, viljene og ikke minst stemmene. Det hele forsterkes med dette grepet.

Et annet godt virkemiddel er bruddene med musikk. Vi ser feks moren som leter etter sakspapirene, fremstilt fysisk og visuelt, hun finner den store grønne permen, så kommer et musikkinnslag, og moren uttrykker  voldsom desperasjon over år med saksgang. Hun  kaster seg hit og dit, kaster klær og ting på gulvet. Nytt brudd og plutselig er det Daniel som sitter på gulvet i alt rotet med permer, papirer og klær. Slike overganger er det flere av. De er elegante og veldig virksomme.

Det som gjorde sterkest inntrykk var nettopp alle kampenesom kjempes, de følelsesmessige utbruddene, brå kast hit og dit. I det hele tatt uforutsigbarheten i tilværelsen til denne familien.

Om jeg skulle sette fingeren på noe, så kanskje forestillingen kunne ha vært bittelitt kortere, men jeg kjedet meg aldri.

Kanskje kunne de få etterlengtede dryppene av humor blitt forsterket. Jeg turte liksom ikke helt å le der det gikk an å le. Og latter er viktig, det er  befriende i alt det triste.

Men mest av alt har jeg blitt kraftig berørt. Jeg har fått ny innsikt og sett formidabel teaterkunst. Skuespillerne var av ypperste klasse. Scenografien så virkningsfull. Med lys og skygge ble det lille huset et bilde på hele deres verden.

Vakkert og rørende var det når vi hørte lille Daniel synge – den ekte Daniel. Smelt.

Olaug Nilsen, takk for at du er et bål, og stråler varme rundt deg med denne kjærlighetshistorien.

Marit Moum Aune, du er landets beste fra-bok-til-scene-regissør.

 

Siste replikk:

«Jeg ser på Daniel i speilet, vi smiler til hverandre. Det er det samme hva det heter».

❤️

 

Byggmester i fritt fall!

5E652AAA-7FFD-46D7-81EC-777F3CD59760.jpeg

Byggmester Solness er en enkel oppsetning i det ytre, men ganske  komplisert i det indre og relasjonelle landskapet.

Scenografien til kveldens forestilling er av det enkle slaget. Hvite store teglstensvegger, et enkelt tegnebord, og en blå sofa i det ene hjørnet. Dette er kontoret til byggmester Solness, hvor Kaia, Ragnar og Knut befinner seg i åpningsscenen. Henholdsvis far, sønn og hans forlovede. Alle ansatt av Solness, av  mer eller mindre edle hensikter.

Det er først når den friske og energiske ungjenta Hilde (Marianne Hole) kommer på scenen, at det blir litt  driv i forestillingen.

Hilde har møtt  byggmesteren som  barn. På  et kranselag for den nye kirken. Hilde ble trollbundet av Solness den gangen, og han lovet henne at han skulle komme tilbake om ti år, som et troll, å skjenke henne et kongerike. Hilde skulle  få bli prinsesse der. Men Solness  kom aldri tilbake, isteden kommer Hilde til byggmesteren, og krever sitt kongerike!

Hilde forløser noe i  byggmesteren, men hun ser samtidig at  han er tynget av skyld og bunnløs gjeld.

Det store traumet i Solness liv,  eller stykkets hovedkonflikt,  er det som hendte for 12 år siden. Huset  til Solness og kona Aline, brant ned til grunnen. Aline fikk sjokk og ble syk, og kort tid etter  døde også de nyfødte guttene deres, bare tre uker gamle.

Tragedien  har forstenet Solness  sitt ekteskap. Paret snakker knapt  sammen. Helt fra  åpningsscenen har vi sett hvordan Solness utnytter sekretæren Kaia. Kona Aline ser det hele, og avgir noen  replikker som treffer som  giftpiler. Mads Ousdal og Gisken Armand som herr og fru Solness spiller  gnistrende godt. Det vi ser er et oppdemmet  hat hos begge, og som rammer pnådeløst. Det er stor replikk-kunst Ibsen har  skrevet.

Mads Ousdal får frem flere sider i Solness, vi rekker både å le hånlig, bli provosert, men også  kjenne på den skyldfølelsen han har i seg. Dette viser seg fysisk, i spillet. Samme med Gisken Armand, hennes verbale trefninger er sykt gode. De svir. Armand og Ousdal spiller ut smerten som livet har påført ekteparet.

Marianne Hole skaper også en svært troverdig karakter. Hennes Hilde  tilfører stykket en friskhet. Selv om jeg ikke er helt sikker på hva det er hun søker i byggmesteren, som kan forløse henne. Hun sier bl a  at han gikk altfor langt den gangen i hjembygda hennes, ‘han holdt henne bakover lenge og kysset henne ..mange ganger’.  Hva er det hun finner forlokkende med denne mannen? Er det overmotet, det potente han viser med å klatre til topps, at  han utfører heltegjerninger? Eller er det luftslottet hun vil flykte inn i?

Solness  sier han ikke bygger hjem for menneskene lenger. Han bygger hus, et sted å være. Aline og han skal flytte inn i nytt hus, også det med spir og  tårn og tre soverom. Men store byggverk til tross, ingenting vil bli endret mellom  Solness og Aline. Er det Hilde, den lille djevelungen, eller kanskje djevelen selv,  som medvirker til byggmesterens død?

Ibsen er Ibsen. Han  spørger helst, hans kald er ei at svare..

Nettopp.

Teaterrus i teaterhus.

3A106A49-F1C0-463B-986D-E73DCA807EAA

Teater er aldri så godt som når det rører ved sjelen, og pirker i tankene.

Forestillingen Personer, steder og ting er en slik forestilling. Det handler om avvenning og rus, eller kampen for tilværelsen med eller uten rus.  

Scenen er en slags hvit kube, med publikum på hver side. Vi følger Sara og hennes kamp på behandlingsinstitusjonen. Det aller meste av forestillingen foregår på værelset til Sara, eller i grupperommet. Med en strøken og supereffektiv regi kjører vi  berg og dalbane gjennom et behandlingsopplegg, nærmere bestemt tolvtrinnsmodellen.

Ine Jansen spiller gnistrende godt, så troverdig, så nært at vi føler vi nesten tar del i opplegget. Anneke von der Lippe imponerer med de kjappeste rolleskift, mellom terapeut, lege og mor. Mattis Herman Nyquist sin miljøterapeut, med sterkt overdrevet Grenlandsdialekt, hemmet kroppsspråk og høyvannsbukser, var et kjærkomment humoristisk innslag. Og en fyr vi dro kjensel på, for å si det sånn:-). En slags ventil i alt det triste. Kanskje noe karikert, men man fikk en slags sympati med den tidligere rusmisbrukerens ubehjelpelighet. Her kan nevnes flere gode skuespillerprestasjoner, men kanskje bør du heller dra og se det selv.

Det Duncan Macmillian som har skrevet stykket.