En overraskende og fin liten bok.

Å se livet  retrospektivt kan gi både overraskelser og skuffelser, men kanskje også noe fint?

Elizabeth Strout sitt forfatterskap er nytt bekjentskap for meg. Strout er amerikansk, og jeg leser alt for lite oversatt litteratur. Det kan det kanskje bli en slutt på etter dette, for denne boka var god.

Jeg heter Lucy Barton, handler om nettopp Lucy, som er gift og har to barn. Hun blir syk, og må ligge  noen uker på sykehus, og det er derfra, i sykesengen, at historien fortelles, hovedsakelig. Plutselig en dag står moren ved fotenden av senga. De har ikke hatt kontakt på mange år, og nå vil hun bli noen dager hos sin datter. Sakte rulles en oppveksthistorie opp, kryssklippet med Lucy sitt liv idag.  Oppveksten er et mørkt kapittel. Fysiske og psykiske overgrep, sult og ensomhet, men det er ingen utbroderinger av disse hendelsene, det er mer antydningens kunst,  heldigvis. Men at Lucy og hennes søsken har hatt det vondt er ikke vanskelig å forstå.

Av og til tenkte jeg på om boka var for lett, til å være et så alvorlig tema. Men historien fortelles på en fin og klok måte.  Lucy borer ikke ned i det mørke. Det er mer glimtvis, og vi får ikke vite på langt nær alt. Hun og moren snakker stort sett om alt annet enn det som har vært. Det er også en måte å leve videre i livet på.

Det er noe kontant og bestemt over tittelen på boka, Jeg heter Lucy Borton. Det er som om den vil si: Lucy skygger ikke banen, hallo! Nei, tvert imot. Lucy har tatt eierskap over sin egen historie. Det blir aldri sentimentalt – slik sett kan den minne om Åsa Linderborgs, Meg eier ingen, som også har denne kvaliteten.

Elizabeth Strout sin  bok er fin og tankevekkende på flere måter, og det gjør inntrykk å lese hvordan et avist og sviktet barn lærer seg måter å manøvrere seg frem i livet på.

Lucy får en erkjennelse mot slutten av boka, når hun reflekterer over om hun er istand til å forstå smerten hun har påført sine egne barn. Lucy mener hun kan forstå  den, siden hun selv har opplevd  smerte som barn. ‘Alle barn klemmer smerten inn til brystet’ sier hun i boka. Smerte  er allment, selv om hvert enkelt menneske opplever den ulikt.

Denne boka er god, litt annerledes på en fin måte. Og lettlest er den!

Boka er mesterlig oversatt av Hilde Rød-Larsen!

Les den!

 

Søsterklokkene – årets fineste boktittel. Men er det årets beste bok?

08c75600-022d-4676-b806-7594f9a09d43.jpeg

Søsterklokkene – en slags magisk realisme på norsk.

Handlingen utspiller seg i en fjellbygd langt oppe i Gudbrandsdalen,  for lenge  lenge siden. Vi følger familien Hekne, frem og tilbake i tid, og deres store familiehemmelighet om Søsterklokkene: Et par kirkeklokker som ble laget til minne om to søstre, som var vokst sammen fra livet og ned, og som ikke rakk å bli så gamle. Jentene ble gode til å veve, og tjente noen kroner på sine billedvever. Gjennom generasjoner har klokkene hatt en helt spesiell kraft,  og klang, og er derfor av stor betydning for innbyggerne i bygda. 

Det er fascinerende å lese Myttings troverdige fiksjonshistorier. Det er noe mektig over dem. Karakterene vokser frem, og som leser blir jeg mer og mer interessert i deres liv og levnet.  Mytting har vist før at han kan dramaturgi, om hvordan man bygger opp en historie. 

Søsterklokkene er på en måte i slekt med Svøm med de som drukner. Det er store fortellinger som ekspanderer i handling,  såvel som i geografi. Historien har konflikt, og menneskelig drama.

Hva Mytting klare er å få til den trange og tildels klamme følelsen av å leve i en tid på 1800-tallet. I skjæringspunktet mellom streng religiøsitet, folketro og uvitenhet .

Det et er en enorm historiekunnskap Mytting besitter. Om middelalder, kirkens betydning, om tro og overtro.

Dette er historiefortelling, sagn og eventyr i en høyere enhet. Mytting må ha fordypet seg i tidens levemåter, byggeskikker og det med stor sans for detaljer.

Det er godt gjort å holde på leserens interesse i over 400 sider. Det klarer han fordi det er driv i fortellingen, vi lurer på hvordan det går, og selv om man tenker at det og det vil skje – så går det ikke helt slik likevel. 

Om jeg skal sette fingeren på noe, så er det  at Mytting blir vel omstendelig noen ganger. Det er aldri noen snarveier for forfatteren. Kanskje blir det også vel søtt når Astrid Hekne, hovedkarakteren i boka, opplever forelskelse for første gang, men ikke verre enn at jeg kjøper det.  En annen ting er  kapitteloverskriftene. De virker mer som arbeidstitler og huskelapper, enn som små døråpnere eller appetittvekkere. Viss det er poenget med overskrifter.

Når det er sagt, jeg er imponert. Jeg har hatt en veldig god leseopplevelse. Men Søsterklokkene er ikke like  god som Svøm med de som drukner, den var suveren. Men Søsterklokkene er også svært god, men er den en av  årets beste bøker? Svaret mitt er tja, en av de bedre er jeg ganske sikker på!

På samme måte som det står skrevet at det hviler noe større over søstrene i boka, hviler det også noe større over Mytting. Litterært sett, fortellermessig.  Les den!

 

Med fortielse og skam kan en livshistorie redigeres.

Familiehemmeligheter  finnes i de fleste familier. Men noen er langt mer alvorlig enn andre.

4557BF2D-E0FC-4E8F-B72E-DB7B25053D46.png

Thorvald Steen har skrevet boka med den fine tittelen, Det hvite badehuset. Boka handler om en middelaldrende mann som er rammet av en sjelden muskelsykdom. Han er helt avhengig av  rullestol for å komme seg rundt.  En dag får han en telefon fra en person han ikke kjenner. I det han skal til å legge på, sier stemmen; -Jeg  er din kusine. -Men jeg har ingen kusiner, svarer han.  Dermed starter jakten på en familiehistorie som har blitt formet av skam og fortielse gjennom generasjoner.

Snart besøker han sin gamle mor, med forventninger om å få høre det han ikke vet; at han faktisk har en kusine, at moren hadde en bror, og at bestefaren kanskje ikke var alkoholiker, men snarere led av samme  sykdom som han  selv.

Det blir flere taxiturer til moren, men hun er ikke lett å få i tale. «Vi sitter så nær hverandre. Mellom oss er et fjell som er umulig å se toppen på. Et taust fjell, høyere og mer omfangsrikt enn noe annet jeg kjenner».

Tidlig i historien får vi vite  at kona er på jobbreise på Svalbard, og dattera i Berlin. Det er derfor dramatisk, når jeg – personen faller ut av rullestolen. Ikke bare er han alene, mobilen ligger på hylla og blinker. Selve fallet er beskrevet i detalj. Hvordan hver kroppsdel møter gulvet, hvordan lyset faller og støvpartikler svever. Det er så godt skrevet, at hele scenen blir levende, nesten som en liten film. Fremdeles  ser jeg for meg rullestolen som ligger veltet i en stue, og  det ene  hjulet som fortsetter å gå rundt lenge etter fallet.

Dette fallet blir et tilbakevendende punkt i historien, og et brudd med hovedfortellingen.  For meg fungerer dette bruddet som  en  påminnelse om sykdommen, og lammelsen. For det er nettopp sykdommen som er opphavet til fortielsen og skammen i denne historien. 

Thorvald Steen skriver meget  godt, noen formuleringer skinner som perler i teksten, 

«Jeg rykkes ut av søvnen som et blad i en bok. Utenfor vinduet ligger måneskinnet mykt, et gyllent øyebryn på nattas blåsvarte kinn».

Det hvite badehuset, Thorvald Steen. Anbefales!

#degodefortellingene #degodebøkene

Vakkertvondt om ungdom som kaver.

53E967B7-A7F4-476E-8F99-461CD870945A.png

Fjellreven, av Tiril Broch Aakre er sjukt god, som ungdommen ville ha sagt. 

Boka handler om Sjur, som har overlevd en bilulykke, sammen med vennene sine. Promillekjøring. En person døde. 

Det er Sjur som er fortelleren i boka. Han tror at andre snakker om han hele tida, og  det liker han dårlig. -Kan ikke livet bare gå videre,  og alt være vanlig? Men det er ikke så lett etter dette. Alt er forandret. Også den mobiltelefonen med perledeksel ..

Det er imponerende hvordan forfatteren skaper det ungdommelige sinn. Hun gir oss  innblikk i hva som rører seg på innsiden hos Sjur. De flyktige tankesprangene, de emosjonelle skredene og de raske humørskiftene. 

Som leser  ble jeg veldig betatt av Sjur. Omsorgsfull, moden og barnlig på samme tid. 

Broch Aakre refererer til andre litterære verk, meningen er vel å vise noen paralleller til hovedhistorien. Det kunne kanskje ha blitt litt søkt med Peer Gynt referansen, til den karakterløse Peer, drømmeren og løgnhalsen. Kravet  om å være seg selv fullt og helt, osv. Men, nei, absolutt ikke. For hvordan skal man være da,  når livet er snudd på hodet? Og alle vil ha noe av deg?

De språklige bildene må også nevnes. De er mer på å gjøre boka levende og fin. Feks når Frede er forelska på fest, beskriver Sjur det slik:

-Vi skjønte det på dansinga, og det fjerne trynet hans. Som et klekka egg i ei steikepanne. Så blaut var han i trynet. 

Les denne om du ikke alt har gjort det. Dette er allalderlitteratur!

#ungdom #ungevoksne #godlitteratur #leseglede #gledelese #omsorg 

Litteratur som virker!

F007AC79-E2CA-4630-93F7-AF6B23B9784F.jpeg

Denne sommeren har vært usedvanlig varm, og sjelden tørr til Norge å være. Det får oss til å tenke enda litt mer over klimatrusselen.

Selv har jeg tenkt mye på Maja Lunde sine bøker om dette temaet. De er skremmende  virkelighetsnære.

Bienes historie handler om birøkterliv på tre kontinenter over tre tidsplan, fortid, nåtid og fremtid. Det er et godt grep forfatteren gjør. Ikke bare får vi innsikt i birøktergeskjeft før og nå, som er viktig nok, her gis også et uhyggelig fremtidsscenario,  hvor  trær og blomster må håndpolineres med små fjærkoster. da den store biedøden er et faktum. Og kanskje er det ikke fremtidsscenario heller 😱? Denne  historien som utspiller seg i Asia, Kina mener jeg å huske, gjorde enormt inntrykk. Spennende inntil det ubehagelige.  Her skriver Maja Lunde sterk og god fiksjon. Historien  satt lenge i, veldig lenge.

I Blå foregår også handlingen på tre tidsplan, men handlingen er nærmere oss i både tid og geografi.   Det gjør det enda mer ubehagelig.

I Blå følger vi to ulike historier, som Maja Lunde fletter  sammen på en finurlig og god måte. Først får vi høre om den  tøffe journalisten og miljøaktivisten  Signe som legger ut på en lengre seiltur, alene. Hun er på et helt spesielt  oppdrag. Det  er spennende å følge Signe  både i fortid og nåtid. Snakk om å være standhaftig, og stå op for sine meninger. Den andre historien her er om en far og hans lille datter som er på flukt,  bort fra tørken som rammer Frankrike. Alle vil de til vannlandene, som de nordiske landene kalles. Når dette skrives er det hetebølge i Europa. Og jeg får noen av bildene som Lunde har gitt oss i Blå på netthinnen. Veldig skremmende.

Maja Lunde skaper troverdige karakterer og  gode fortellinger. Så gode at enkelte av karakteren kryper under huden og blir der en stund.

Anmelderne er delt i sin dom. Men de aller fleste berømmer  Maja Lundes bøker, særlig Bienes historie har fått svært gode anmeldelser. Boka lå på bestselgerlistene i Tyskland i mange uker.  Enkelte andre anmeldere  mener det skorter på litterær kvalitet, når boka har et så klart budskap.

Selv har jeg hatt stor glede av begge bøkene, budskap eller ei.

Det er all grunn til å berømme Maja Lunde for viktig og god litteratur.  Selv er jeg glad når litteraturen både engasjerer og berører.

#litteratursomvirker #klimalitteratur #leseopplevelser #deviktigebøkene #degodefortellingene #harduikkelestdemsålesdem

 

 

 

Alt inkludert, av Marit Eikemo

BCB80B4F-659B-4497-887F-F9BCAB7C56B3.jpeg

Marit Eikemo er et navn jeg har merket meg for lenge siden. Men av en eller annen grunn har bøkene aldri kommet meg i hende. Før nå. Ved en ren tilfeldighet kom jeg over Alt inkludert i boksjappa.

Ai ai ai, så bra! For et persongalleri, for en handling! Du vet den følelsen, har ikke jeg møtt disse folkene før? Bor ikke noen av dem i mitt nærmiljø? Et kort handlingsriss; Agnes og datteren Maja på 6 flytter  til et nytt sted. Moren har  leid en leilighet som ifølge annonsen er delvis møblert. Det er den ikke. Den er helt tom, og alt denne lille familien har med seg er hver din trillekoffert. Det er en kjellerleilighet i et hybelhus de skal bo. Sammen med studenter, arbeidsinnvandrere og en gammel syk  forfatter på loftet.

Utleieren gir Agnes depositumet tilbake all den tid  leiligheten er tom. Dermed begynner jobben med å møblere, og det meste kan skaffes på Finn.no. Men det er ikke gjort i en håndvending når du ikke kjører bil, og har begrenset med midler. Samtidig skal det leves et liv, det skal spises, soves, lekes og helst finne noen  venner. Iallefall til Maja.
V får vite  lite, eller så godt som ingenting om Agnes og Maja sitt liv. Her er ingen forhistorie. Likefullt, Marit Eikemo  skaper troverdige karakterer og situasjoner. Det er noe hverdagslig over det hele, samtidig anes en uro, noe ubehagelig, uten at det er noe påtrengende eller stor dramatikk. Boka ga meg assosiasjoner til Anna Gavalda, et forfatterskap jeg forøvrig liker svært godt. Kanskje har det med den vakre nynorske  språkdrakten å gjøre, nei, jeg tror der hsr mer med karakterene å gjøre, uten st jeg kan si noe mer om det. Men altså, Marit Eikemo sin bok, Alt inkludert, anbefales herved. Jeg vil lese mer av Eikemo.
#sommerles #lesesommer #lesegleder #gledeleser #litterærekarameller

Det institusjonelle sviket.

65AE3F49-0DEA-44A3-998B-3C0FBE50C04B.png

Går du nå, er du ikke lenger min datter, er en rystende og vond, men først og fremst en en tankevekkende bok. Om en oppvekst med  en psykisk syk og alkoholisert mor, om en barndom preget av omsorgssvikt.

Denne boka kunne fort blitt en av de mange om trist og vond oppvekst, men denne er så mye mer! Forfatteren, som også er jeg-fortelleren i boka, har et oppdrag, en problemstilling hun undersøker; Hvordan kunne det gå så galt? Og hvem og hva har sviktet?

Forfatteren har forskerblikket, og hun går  grundig og metodisk til verks i sine undersøkelser. Hun oppsøker mennesker hun hadde en relasjon til i oppveksten, for å snakke med dem, og spørre dem; hvorfor gjorde dere ingenting? Dette arbeidet beskriver hun som et narrativ murerarbeid, som å legge stein på stein for å få bygningskonstruksjonen eller historien i vater. 

Bitch skriver sjeldent godt, i krysningen mellom det skjønnlitterære og akademiske språket. Slik  blir denne boka noe langt mer enn en vond historie om en dårlig oppvekst. Den er systemkritisk, granskende,  og gir god plass til refleksjon. Bitch snakker om det institusjonelle sviket. Mange så hva som foregikk, men ingen gjorde noe. Bitch sitt anliggende er at voksne mennesker må våge å bry seg, og bryte taushetskulturen som er særlig gjeldende i middelklassen.

En av de beste sakprosabøkene jeg har lest i denne sjangeren. 

Samtalene med venner, venner av familien, lærere og andre kan best beskrives som narrativt murerarbeid – det er en historie som skal rekonstrueres, stein for stein, vi må samarbeide om fugene, hjelpe hverandre med å få bygningskonstruksjonen  i vater, få fortalt og korrigert historien på riktig måte. Er den  i vater, går jeg uforløst ut døra.