Bokanbefaling!

Johannas åpenbaringer

Det er en fryd å være skjult, men en katastrofe og ikke bli funnet.

Dette sitatet av Donald Winnicot står aller først i boka,  og er kanskje kjernen  i boka, slik jeg leser den.

Kort om handlingen. Johanna er sykepleier og jobber for en hjelpeorganisasjon i Sør Sudan. Vi får et kort innblikk i livet ute som hjelpearbeider, om store katastrofer og lemlestelser. En dag inntreffer en episode med en liten jente, akkurat hva som skjer, forblir noe gåtefullt, men hendelsen får Johanna brått til å avslutte oppdraget. Johanna reiser hjem. Hun tar farvel med kjæresten Eremias som jobber i samme organisasjon. Hjemme i Norge drar hun rett til fjells, hvor hun gir beskjed til sine nærmeste om at hun vil være alene. Selv om det snart er jul. Johanna får kun besøk av en gammel venn av familien, Øyvind. Det kommer for en dag at Øyvind har hatt et forhold til farmora, som oppholdt seg mye på fjellet, eller Kvann, som det heter i boka. Broren Tord ble syk, avmagret og mer og mer fjern. Moren  forlot den lille familien flere ganger i oppveksten. Det er som om det ligger et mørkt teppe over alle de vanskelige årene. Både i nær fortid og lenger tilbake i tid.

Johanna løfter en aldri så liten flik på dette teppet. «Jeg må inn i det, jeg må» sier hun et sted i boka. (Nesten som åpningsreplikken i Henrik Ibsens første drama, Catilina, « Jeg må, jeg må, slik byder meg en stemme», om  Catilina som vil gjenreise Roma, uten sammenligning forøvrig, skjønt det kan handle om å få en familie på fote igjen i denne boka).

Johannas åpenbaringer peker på den siste fortellingen i Det Nye Testamentet, Johannes åpenbaringer. Men der hvor Johannes åpenbaringer handler om endetiden, om kamper og skremmende dyr, ild og flammer, ser Johanna «urolige spotter av lys som kastes rundt i natta, spytta ut av lettmanøvrerte kjøretøy» eller blodtåkefolket, som hun kaller skuterkjørerne på Sylvsjå. Hun er redd disse menneskene, redd de skal hevne seg på henne for den hun var som ung. Så redd er Johanna at hun holder seg våken natt etter natt, og titter ut av vinduet, bak gardina. Eller hun spenner på seg skiene og går ut på Sylvsjå, retning blodtåkefolket.  Disse scenene er uhyggelige, for i all sårbarheten som ligger i det å befinne seg mutters alene i fjellet, blir hun nesten grenseløs i sine handlinger.

Johanna ser syner, det vil si hun opplever farmoren sin gjennom sterke bilder, gjennom brev som dukker opp fra rare steder, og ikke minst gjennom broren Tord sine dikt. Hva var det farmoren drev på med ute på myrene alene, hva var det som gikk så galt med Tord? Når var det han ble så avmagret, når var det han gikk fullstendig inn i sitt eget land, et land der ingen fikk slippe til?

Johannes åpenbaringer beskrives som en akopalypse, eller en åpenbaring som bare noen får ta del i, i denne boka er det Johanna som får åpenbaringer. «Synene har fulgt meg bestandig. Det er gjennom meg en farmor går med høye og kanskje litt teatralske steg over myrene, gjennom meg hun viser seg i den vinterhvite silkekjolen, full av blåbærflekker og begjær, mens det myrullyse håret skinner og den ekstatiske stemmen løfter fram de gamle folkesangene».

Naturen spiller en stor rolle i denne boka, ikke bare at familien har stor kunnskap og kjærlighet til alt som vokser og gror, men det er også om kreftene i naturen, og hvordan naturen former menneskene som lever tett på den. Samtidig er det en påminnelse om vår behandling av moder jord.

Johanna får tiden hun trenger for seg selv, og hun får flere besøk av faren. En dag har de den viktige samtalen, men lett er det ikke, det er det aldri. Eller som Johanna sa, «hun kunne ønske hun sølte litt vin på rya til farmor, at hun måtte hente litt salt, at vinen etterlot seg flekker på fillerya, at det var rya vi måtte gjøre noe med».

Denne boka er god, den har driv, og den er sterk. Jeg ser for meg hvor handlingen finner sted,  og hvordan Johanna kjemper seg ut av skyggen rundt henne. «Jag slet mig ur din skugga/Den växer omkring mig. /Jag vandrar mina vägar / och hör ditt namn».

Og så til sitatet i starten. Det er flere som har skjult seg, og Kvann er kanskje et av skjulestedene. Moren skjulte seg for familien da barna var mindre, Johanna har også skjult seg på sin måte. Broren skjulte seg mer og mer, men i motsetning til både Johanna og moren, ble han ikke funnet i det strevsomme landet han befant seg i, fordi som Johanna sier, «fordi vi aldri dro dit».

Alt Aasne Linnestå skriver er litterært, så godt språk. Det er aldri likegyldig, aldri overfladisk. Aasne Linnestå er fra Rjukan i Telemark, og det er nesten som om vi kan se fjellene hun beskriver, for ikke å snakke om myrene.

Les boka.

Heftige bånd.

251051F0-9A11-46C6-BE38-24BDF331DA21

De mystiske bebreidelsene om depresjon slipper ut av lufta, lik et jevnt tilsig av gass når tennflammen er slukket.

Heftige bånd, skrevet  av Vivian Gornick er en memoarbok, breddfull av fortellinger om levd liv. Om menneskene i en bygård  i et arbeiderklassestrøk i Bronx, på 1940-tallet. I bygården bodde ulike  nasjonaliteter side om side. Det  yret av liv med andre ord.

Når Vivian Gornick tenker tilbake, husker hun mest kvinnene fra denne bygården. Ikke så rart kanskje, all den tid kvinnene var hjemmeværende, mens fedrene jobbet.

Det er særlig den  ukrainske kvinnen Nettie,  vi blir kjent med utenom mor og datter. Nettie balanserer sitt vennskap mellom mor og datter, og forsøker å være venn med dem begge. Det er ikke bare enkelt. For mens moren prøver å lære Nettie et og annet om livet, om hva som forventes av kvinner og  ikke minst moderskap, vil datteren mer enn gjerne lære hvordan man blir forførerisk og ter seg som moden kvinne, av Nettie.

Dørene stod ofte åpne i bygårdene. Kanskje for å lufte ut et og annet, men kanskje aller mest for å kunne slå av en prat over en kaffe. Eller som Gornick selv sier det:

«Utvekslingen av banaliteter som fyller et rom med menneskelig tilstedeværelse, kunngjør en interesse for å være levende».

Og levende er karakterene eller snarere personene i denne boka. Det er godt fortalt og det er godt skrevet.

Mor- og datterforholdet  trer tydelig frem gjennom alle historiene. 46-år gammel blir moren enke, og gir seg hen i sorgen. Til stor frustrasjon for omgivelsene.  

Det sies at man må forstå andre for å kunne forstå seg selv. Kanskje  er det derfor mor og  datter deler så mange historier. Moren jobbet for å oppnå frihet og selvstendighet i ekteskapet, uten å lykkes. Datteren  hadde både frihet og selvstendighet, men lykkes ikke med kjærligheten av den grunn. 

Det er heftige bånd mellom mor og datter, et slags kjærlighet – hat forhold. Skjønt hat er et for sterkt uttrykk. Det er både varme og gode følelser mellom dem, men det er komplisert, og akkurat det klarer Gornick å få veldig godt frem. Disse bånda kan være så sterke, men likevel så skjøre. Samtidig er de også elastiske på en måte, for noen bånd tåler veldig mye. 

Det er fine historier. Varmt  og klokt skildret. Men først og fremst er det veldig  godt skrevet. Det er ingen bok du sluker – den får deg snarere til å stoppe opp, for å tenke. Lese noen setninger en gang til – og enda en gang.

Takk til Johanna Fronth – Nygren som har oversatt boka. Hun må få litt av æren for at vi koser oss med språket her. Det var hennes essay i Klassekampen som gjorde meg oppmerksom på Vivian Gornick og denne boka

Boka anbefales! 

Velskrevet om et ungt liv i utforbakke.

9dccf157-a78c-4c6d-86af-75caeb4bc811.jpeg

Kinderwhore er en uhyggelig sterk beretning  om ei jente som utsettes for grunnleggende omsorgssvikt og  grove overgrep i sitt eget hjem.

Romanens anslag, en hjerteskjærende liten tekst om å ønske seg en mamma. Jenta ser morens skinnhanske, og  tenker at den ligner på morens hånd. Hun tar med seg hansken ut i det grå været

«/../jeg kjøpte en bolle i kiosken, spiste den i den våte lufta mens jeg holdt hansken i den andre hånda. Jeg fikk melis i ansiktet og lot hansken tørke det bort. Det var lørdag, og mamma og jeg gikk sammen gjennom tåka».

Moren i denne fortellingen er mye hjemme, men er samtidig fraværende. Hun sover for det meste ut pillerusen, og ser ikke barnet sitt.

Eller som jenta sier:

«Jeg var glad for at mamma hadde vist meg at den eneste som brydde seg om meg, var meg».

Historien er kronologisk. Vi følger Charlotte Jakobsen fra hun var ei lita jente, til hun runder  18 og bor for seg selv.

Det handler mest om hva omsorgssvikt og overgrep har gjort med Charlotte. Ei ung jente som sendes hit og dit, fra institusjon til institusjon. En runddans med barnevern, psykiatri og akutten. 

Boka gir et veldig godt innblikk i hvordan den verdenen er, de første møtene med de ansatte, reglene, straffereaksjoene. Fortvilelsen. Språket. Charlotte fikk alltid høre at hun var skoleflink, og skrev godt.  Og  Charlotte vet å bruke språket, språket blir et skjold som beskytter henne. Men også et våpen. Hun avfyrer noen verbale prosjektiler, ikke av den dødelige sorten, men ganske så treffsikre likevel. 

Bare en gang mister Charlotte ordene, og det er i rettssalen, da  hun etter flere år har tatt mot til seg for å anmelde  overgriperen. Da stotrer hun, det er bare lyder som kommer ut. Den vanligvis så velartikulerte Charlotte får  ikke ordene frem. Og disse mekanismene som slår ut i denne situasjonen har også Anne Bitch skrevet godt om i sin bok, Går du nå er du ikke lenger min datter.

Charlotte lever et helt for jævelig liv. Nå har du møtt bunnen tenker jeg som leser, men neida, i Charlottes liv finner det slett ikke noen bunn virker det som. Hun lever i et helvete på jord.

Kinderwhore er velskrevet med korte små tekster med  utdrag av rapporter og epikriser. Sitater av andre forfattere er det også, til sammen blir det en fin helhet. Boka får et driv, og blir effektiv i sin  fortellermåte. Du legger den ikke fra deg om du ikke må.

To møter er spesielt rørende  og vakkert skildret. Det er Charlottes første møte med en hest. 

«Jeg holdt over nakken til Lykke og lente meg mot halsen hans. Vi bare stod sånn, og plutselig kjente jeg noe rundt hjertet. Jeg var så nær han. Jeg kunne ikke være nær. Jeg hadde aldri vært nær. Jeg hater nær. Men Lykke var bare et dyr, og han kunne ikke skade meg, og plutselig kjente jeg noe bak øynene og i halsen som jeg ikke hadde kjent siden jeg var seks».

Snufs.

Det andre møtet er  med Kristine. Et helt avgjørende møte for Charlotte.

Les folkens!

Jeg. ser frem til flere bøker  fra Maria Kjos Fonn!

Dystopi for voksne.

Underkastelse

Et Europa på randen..

I Underkastelse av Michel Houellebecq leser vi om et presidentvalg i Frankrike tidfestet til 2022. Historien er fiktiv, men har flere virkelighetsreferanser til både fransk politikk og fransk litteratur.

Hovedkarakteren i boka, Francoise, er 48 år, singel og storforbruker av unge studiner. Et moralsk ryggesløst liv. Francoise er en vellykket akademiker som nyter respekt og anseelse i intellektuelle kretser, men Francoise virker desillusjonert. Han lever et ensformig liv, uten andre interesser enn de gamle dikterne han har lest, og skrevet om. Det er gjennom Francoises sitt trivielle liv vi får et innblikk i det franske samfunnet.

Venstrefløyen jobber med å holde Marin Le Pen utenfor regjeringskontorene. Det er Det muslimske brorskap som vinner frem i valget og danner flertallsregjering. De vinner frem ved å snakke om Familien med stor F, og familieverdiene. Endringene kommer lynkjapt. Plutselig er det nye vakter på universitetet, professorer sies opp, eller de førtidspensjoneres slik Francoise får beskjed om. Kvinnene presses ut av arbeidslivet og hjem på kjøkkenet

Flere konverterer til islam for å beholde sine jobber, sin lønn og sin posisjon. Og når det i tillegg er greit å ha flere koner, er det en ekstra bonus for enkelte. Også for Francoise, eller som han sier: ´en ny sjanse byr seg frem for meg: og det skulle være muligheten for et nytt liv, uten mye til felles med det forrige´.

Likte jeg denne boka? Vel, den er godt skrevet, og til tross for lite forkunnskaper om fransk politikk og fransk litteratur, gikk det fint. Det politiske blir forenklet all den tid det formidles gjennom en hovedkarakter som er mer en observatør enn deltager i det politiske livet.
Man skulle kanskje tro at en mann som Francoise, som har jobbet med ord og tekst hele sitt liv, som har stor intellektuell kapasitet, ville yte mer motstand mot det som er iferd med å skje?
Men det er kanskje nettopp Houellebecq sitt poeng, å vise hvordan ordene kan være forførende, at ordene skifter betydning ut fra kontekst og hvem som sier dem. Enkle talemåter og enkle løsninger kan bryte ned et samfunn på kort tid. Slik får boka noen uhyggelige assosiasjoner til tidligere hendelser i historien.

Denne fortellingen er på en måte realistisk, men samtidig ikke. Måten endringene i samfunnet skjer på, hvor fort ting skjer osv er urealistisk. Dette er fiksjon, men den virker.

Boka er interessant et stykke på vei, men hva vil Houellebecq? Vil han skremme oss, vil han vekke oss, eller holder han narr av oss? Boka blir heftig diskutert, og nå setter Teater Ibsen opp en forestilling nettopp basert på denne boka! Les og se forestillingen, og vurder selv!

Hvor kommer diktningen fra?

2D994CE9-21A7-423E-A8BB-783A8CE43F62
En annerledes bok om å skrive.

«Av alle språk eg har kjent, er det å gå på skøyter det eg kjenner best. Eit språk utan ord, der sinnet må bøye av for instinktet».

Har nettopp lest ferdig denne boka som handler om å skrive, en annerledes bok på mange måter.

Lyriker, låtskriver og forfatter Patti Smith undersøker hvor kreativiteten og inspirasjonen kommer fra. Hun starter med å fortelle at hun skal på jobboppdrag i Paris. Vi blir med Smith hit og dit, og rundt omkring, i Frankrike for det meste, men også England.
Det er møter og lunsjer med agenter og forlagsfolk, men Smith følger også i fotsporene til tidligere diktere som Rimbaud, Simone Weil, Camus osv. Smith forteller om hager, skulpturer og gravplasser, steder som interesserer henne. Hun samler på inntrykk, fordi hun vet at de har betydning.

I starten av boka forteller Smith om et minne fra barndommen, da hun satt på fanget til faren og så på kunstløp på TV. Siden – lenger ut i boka – vokser det en fortelling frem – om nettopp kunstløp.

«Eg utmerkte meg på skulen, likevel var det ingenting som gav meg reiskapane til å beskrive det ubeskrivelege, før eg byrja med skøyter». 

Smith vil fortelle oss at det er bl.a. gjennom hengivenhet og inderlighet  at kreativitet og skapende prosesser kan oppstå. Boka heter forøvrig Devotion på engelsk.

Om å skrive er også en slags reiseberetning. Om hvor fint det er å reise; oppdagelsene vi gjør og opplevelsene vi får.

Boka har mange fine sekvenser, men den er ingen typisk bok om å skrive.

Først og fremst ble jeg betatt av fortellingen om den unge jenta som skøyter på et tjern i skogen, alene i all hemmelighet. Og om mannen hun møter og hengir seg til. Slutten på fortellinga var vel litt opplagt, men den gjorde likevel inntrykk.

 

 

En historie i tre versjoner.

365F9F7A-4B58-4198-8494-A18726E9F307

Se for deg at du er nesten i mål på en lang adopsjonsprosess. Så skjer det utenkelige. Et brev fra staten sier du har blitt for gammel. Den lille gutten fra Kina vil aldri komme hjem til dere.

Tre vegar til havet, av Brit Bildøen er en usedvanlig god bok. Den er  godt tenkt, og godt skrevet. Boka handler om  ufrivillig barnløshet og avslag på adopsjonssøknad. Eller som hovedkarakteren selv sier: «Etter fleire år med spontanabortar å bli utsett for denne endelege statlige aborten».

Dette er en sterk historie som berører, og det  er ingen selvsagt ting med elementer av både byråkrati, saksgang og lovverk.  Det kreves  både kløkt og klokskap for å lage god litteratur av dette. Det har åpenbart Brit Bildøen, som i tillegg skriver meget godt.

Boka har tre  repeterende kapitteloverskrifter; Eksilet, Kroppen og Staten. De representerer tre historier som på finurlig vis veves i hverandre og utgjør en helhet. Vi følger kvinnen som venter på brevet fra adopsjonsmyndighetene, og reaksjonen og fortvilelsen når avslaget kommer. Vi følger kvinnen som finner ut hvor saksbehandleren bor og legger en død katt på trappa, og til sist  kvinnen som jobber frivillig  på en fuglestasjon i tillegg til å oversette fransk litteratur.

Som lesere blir vi tatt med frem og tilbake i tid og rom. Kapitlene veksler mellom fortvilelse og desperasjon, håp om en framtid, for ikke å snakke om  frykt og uhygge, som i en thriller. 

Utgangspunktet er et inderlig ønske om å bli foreldre til et lite barn fra Kina. Men slik historien utvikler seg, blir det etterhvert en kamp om  å selv overleve. Om å finne en vei ut, mot havet kanskje.

«Tida stod still, samtidig som den fossa  av stad. Så nådelaust. Tider skal komme, og tider skal rulle over deg».

Det vakre omslaget av Stian Hole viser en og samme fugl i tre ulike fargetoner. En lys, en grå og en ravnsvart. Det peker på de tre historiene i boka, eller tre versjoner av et liv. Tre veier til havet.

Brit Bildøen skriver ikke bare glitrende godt i denne boka, hun komponerer historiene på en stram og fin måte!

Verdt å lese!

Marit Eikemo sitt Ibsenske univers.

2eb08e6b-189f-4c52-9209-ba0bdf49422c.jpeg

Hvor gøy er det ikke når en bok først gjør deg skikkelig irritert, for deretter oppleve at du leser boka i et jafs og stønner av begeistring?

Gratis og uforpliktande verdivurdering, er Marit Eikemo sin siste bok. Da jeg leste første halvdel tenkte  jeg at dette var en typisk roman av idag, en fortelling som skal speile vår tid, vår virkelighet. Og det gjør den veldig godt. Boka handler om et ungt  par – Hanne og Andreas og deres to barn, Sverre og Sigrid. De er  på jakt etter det ultimate huset, enn si hjemmet.

Begge er velutdannede og har gode jobber.  I første halvdel var jeg veldig irritert – irritert på Hanne, hun  virket så feilkobla i starten. Denne jakta på lykka, som tilsynelatende skulle ligge i et nytt og større hus; det og det vaskerommet, de og de barneromma. Blogg om ditt og blogg om datt. 

Som  leser skjønner du at det ligger noe under, men ikke mer enn at jeg synes hele Hanne kunne skjerpe seg. Men så.. siste halvdel eller mer, drar det seg til, og du kjenner suget i magen, Ibsensk retrospektivitet kommer som en kule. Hemmeligheter og livsløgner kommer for en dag, og karakterene  får enda flere lag.

I avsløringen ser man nettopp det tilslørte, hvor dyptloddende Hannes drømmer og lengsler er.  Det svir. Og Andreas, ville han egentlig ha familie? Replikkene er Ibsenske, hør bare; «På grunn av det du gjorde mot meg, syntes eg at eg hadde rett til å gjere det eg gjorde. Men det måtte vere  usagt mellom oss, for berre då kunne dei to løgnene balansere kvarandre, faktisk utlikne kvarandre, faktisk utlikne kvarandre og bli til noko som var sant  og ekte: familien vår, seier ho». 

Her er både dukkehjem og villand.

Tittelen er genial, for romanen handler om langt mer enn å by på hus. Det handler om hva man har sammen, hvilken verdi det har, og ikke minst handler det om hvilket verdisyn man har. For kanskje kan det være lurt å ta en uforpliktende, og gratis verdivurdering i eget liv også.