Dystopi for voksne.

Underkastelse

Et Europa på randen..

I Underkastelse av Michel Houellebecq leser vi om et presidentvalg i Frankrike tidfestet til 2022. Historien er fiktiv, men har flere virkelighetsreferanser til både fransk politikk og fransk litteratur.

Hovedkarakteren i boka, Francoise, er 48 år, singel og storforbruker av unge studiner. Et moralsk ryggesløst liv. Francoise er en vellykket akademiker som nyter respekt og anseelse i intellektuelle kretser, men Francoise virker desillusjonert. Han lever et ensformig liv, uten andre interesser enn de gamle dikterne han har lest, og skrevet om. Det er gjennom Francoises sitt trivielle liv vi får et innblikk i det franske samfunnet.

Venstrefløyen jobber med å holde Marin Le Pen utenfor regjeringskontorene. Det er Det muslimske brorskap som vinner frem i valget og danner flertallsregjering. De vinner frem ved å snakke om Familien med stor F, og familieverdiene. Endringene kommer lynkjapt. Plutselig er det nye vakter på universitetet, professorer sies opp, eller de førtidspensjoneres slik Francoise får beskjed om. Kvinnene presses ut av arbeidslivet og hjem på kjøkkenet

Flere konverterer til islam for å beholde sine jobber, sin lønn og sin posisjon. Og når det i tillegg er greit å ha flere koner, er det en ekstra bonus for enkelte. Også for Francoise, eller som han sier: ´en ny sjanse byr seg frem for meg: og det skulle være muligheten for et nytt liv, uten mye til felles med det forrige´.

Likte jeg denne boka? Vel, den er godt skrevet, og til tross for lite forkunnskaper om fransk politikk og fransk litteratur, gikk det fint. Det politiske blir forenklet all den tid det formidles gjennom en hovedkarakter som er mer en observatør enn deltager i det politiske livet.
Man skulle kanskje tro at en mann som Francoise, som har jobbet med ord og tekst hele sitt liv, som har stor intellektuell kapasitet, ville yte mer motstand mot det som er iferd med å skje?
Men det er kanskje nettopp Houellebecq sitt poeng, å vise hvordan ordene kan være forførende, at ordene skifter betydning ut fra kontekst og hvem som sier dem. Enkle talemåter og enkle løsninger kan bryte ned et samfunn på kort tid. Slik får boka noen uhyggelige assosiasjoner til tidligere hendelser i historien.

Denne fortellingen er på en måte realistisk, men samtidig ikke. Måten endringene i samfunnet skjer på, hvor fort ting skjer osv er urealistisk. Dette er fiksjon, men den virker.

Boka er interessant et stykke på vei, men hva vil Houellebecq? Vil han skremme oss, vil han vekke oss, eller holder han narr av oss? Boka blir heftig diskutert, og nå setter Teater Ibsen opp en forestilling nettopp basert på denne boka! Les og se forestillingen, og vurder selv!

Det bor en Tusten i oss alle.

ca5c0869-0bfe-4f51-824b-47b19ad6a611
Foto: Riksteatret

Riksteatrets Fuglane er en langsom teaterforestilling, og det er helt greit. Det gir oss tid til å oppleve språk, gode replikker og handlinger.

Fuglane fascinerer med flere gode rolleprestasjoner, særlig Tom Styve som Mattis, må nevnes. Han skaper en troverdig karakter som vi blir glad i, men også fortvila over, slik søstera Hege blir det. Forøvrig vakkert spilt av Ingvild Holthe Bygdnes. Samspillet deres er dempet, rent og enkelt.

Flere av scenene blir levendegjort gjennom enkel dans, feks når turnipsen skal høstes. Ikke bare er det en effektiv måte å fortelle på, det er også fint gjort. Scenografi og lys er en vesentlig del av denne forestillingen, projiseringen på bakveggen er nesten malerisk vakker. En aner Telemarks dype skoger langt der ute.

Den enkle scenerampen fungerer også i all sin enkelhet, som hjem, skog og åker. Og båt. Selv årer som treffer sceneplanken med en dump lyd fungerer. Vi ser for oss det mørke vannet som Mattis ror på, og prøver seg som ferjemann. For en ting er sikkert, i denne forestillingen får vi rikelig anledning til å skape våre egne bilder, vår egen åker, skog eller stue. Og akkurat det – det liker jeg veldig godt.

Dialogene til Mattis og Hege er såre og vonde, men det er også mye ømhet. Mattis er ikke som alle andre. Han sier tingene som de er, og det fører ofte til misforståelser, og dermed avvisninger. Slik lever Mattis i et utenforskap, han får det ikke helt til å være med andre mennesker, det være seg venner eller kjærester. I bygda kaller de han Tusten.

Rugdetrekket må også nevnes. Det er lett å tenke på rugdetrekket som et varsel, slik fugler i litteraturen ofte er symboler på noe dramatisk og mørkt. Kanskje tenker Mattis på seg selv som en rugde? Et rugdetrekk er et trekk som rugdene gjør over en bestemt plass, de patruljerer faktisk over redene sine. På en måte gjør kanskje Mattis også det, han passer på søstera Hege og deres lille rede. Mot slutten sier Mattis«/../ rugda og eg skal fare over her. Rugda og eg er alt samen». Tittelen Fuglane er kanskje alle Mattisene der ute, alle Tustene som føler seg i slekt med rugdene.

Forestillingen har massevis av varme og humor. Det er deilig, i alt det triste. For trist er det, og sluttscenen er intet unntak. Døden er sjelden vakker, men i Lasse Kolsruds Fuglane er den det.

Vesaas – et pust av Telemark.

Hvor kommer diktningen fra?

2D994CE9-21A7-423E-A8BB-783A8CE43F62
En annerledes bok om å skrive.

«Av alle språk eg har kjent, er det å gå på skøyter det eg kjenner best. Eit språk utan ord, der sinnet må bøye av for instinktet».

Har nettopp lest ferdig denne boka som handler om å skrive, en annerledes bok på mange måter.

Lyriker, låtskriver og forfatter Patti Smith undersøker hvor kreativiteten og inspirasjonen kommer fra. Hun starter med å fortelle at hun skal på jobboppdrag i Paris. Vi blir med Smith hit og dit, og rundt omkring, i Frankrike for det meste, men også England.
Det er møter og lunsjer med agenter og forlagsfolk, men Smith følger også i fotsporene til tidligere diktere som Rimbaud, Simone Weil, Camus osv. Smith forteller om hager, skulpturer og gravplasser, steder som interesserer henne. Hun samler på inntrykk, fordi hun vet at de har betydning.

I starten av boka forteller Smith om et minne fra barndommen, da hun satt på fanget til faren og så på kunstløp på TV. Siden – lenger ut i boka – vokser det en fortelling frem – om nettopp kunstløp.

«Eg utmerkte meg på skulen, likevel var det ingenting som gav meg reiskapane til å beskrive det ubeskrivelege, før eg byrja med skøyter». 

Smith vil fortelle oss at det er bl.a. gjennom hengivenhet og inderlighet  at kreativitet og skapende prosesser kan oppstå. Boka heter forøvrig Devotion på engelsk.

Om å skrive er også en slags reiseberetning. Om hvor fint det er å reise; oppdagelsene vi gjør og opplevelsene vi får.

Boka har mange fine sekvenser, men den er ingen typisk bok om å skrive.

Først og fremst ble jeg betatt av fortellingen om den unge jenta som skøyter på et tjern i skogen, alene i all hemmelighet. Og om mannen hun møter og hengir seg til. Slutten på fortellinga var vel litt opplagt, men den gjorde likevel inntrykk.

 

 

På roadtrip med Arvid Jansen!

FC0B9D2B-6BFA-4A7F-B69D-B37C21924A11
Nesten champagnefarget Mazda  😊

Det er skikkelig fint å være med Arvid Jansen på biltur. Ikke fordi det skjer så mye, niks! Det skjer ganske lite. Men likevel, Menn i min situasjon, er mer enn god.

😊

Å lese Per Pettersons bøker er noe spesielt. Noe særegent. I dette  lavmælte universet hvor Arvid Jansen  tilbringer sitt liv,  er det på mange måter veldig fint. Særlig fordi Petterson skriver så godt. Ja, vakkert til tider.

Romanen handler om Arvid Jansen, som har blitt forlatt av sin kone, et år etter den tragiske skipsulykken hvor Arvid mistet flere av sine nærmeste.

Han er trist og ganske ensom. Rastløs, men ikke rotløs. For det  kjøres og kjøres, inn og ut av Oslo, inn i de dype skoger eller til små rare plasser. Arvid kjenner de stedene som ingen andre  kjenner lenger. De gamle jernbanestasjonene,  de nedlagte industristederne og havneterminalene. Det østlige Oslo. På vest har han aldri vært, skal vi tro Arvid Jansen.

Ofte får han ikke sove, og går ut og legger seg i sin champagnefargede Mazda, eller han kjører inn i de dype skoger. Han møter sjeldent  noen Arvid Jansen, men når han møter den gule hesten langt inne i skogen, er det som om tid og sted opphører.  Her skapes et øyeblikk magi.

Når Arvid ikke kjører bil, er han ofte på bar, skriver eller er med barna. Men en ulykke kommer sjelden alene, og det stemmer godt for Arvid Jansen sitt liv. Først skipsulykken, som har gitt han en stor sorg som følgesvenn i livet, deretter flytter kona ut, og sist men ikke minst, minsker samværet med barna. Det er store tap på kort tid.

Det er ikke bare i by og bygd Arvid er lommekjent, også barene kjenner han  godt. Der møter han gamle kjente fra en annen tid, eller nye kvinnelige bekjentskaper som inviterer han med seg hjem.

Som bakteppe i romanen ligger sorg og ensomhet. Noe de aller fleste mennesker  kan kjenne seg igjen i. Men når det er sagt,  finner jeg ikke så mye gjenkjenning i handling eller karakter i denne boka. Men det er helt ok, gjenkjenning kan være på flere plan. 

For selv om det er lett å kjenne sårheten i Arvid Jansen sitt liv, en fyr jeg liker ganske godt, så blir jeg litt irritert på han også. Er han ikke litt glad i ensomheten og sorgen sin? Er det ikke nettopp ensomheten han søker med alle bilturene sine?

Arvid Jansen føler seg misforstått – ikke har han klart å gi kona nok kjærlighet, ikke kan han gå på teater, det er for spesielt,  ikke kan han si til folk hva han leser, for folk vil ikke forstå osv osv.

Det er fristende å si, skjerp deg Arvid Jansen, eller skaff deg litt hjelp! Selvsagt har han tenkt tanken selv, men han har  også svaret; det vil ikke funke for Arvid Jansen. Sånn er det bare..

Grunntonen er sår og kanskje litt trist, men det er også mye å le av. Eller humre av rettere sagt. For Arvid er i en viss forstand  litt  komisk  også. I de  korte dialogene er det snert og humor. Mange gode  replikker. Arvid Jansen er litt vittig, tørrvittig, ikke på grunn av sin situasjon, men på tross av sin situasjon.

En historie i tre versjoner.

365F9F7A-4B58-4198-8494-A18726E9F307

Se for deg at du er nesten i mål på en lang adopsjonsprosess. Så skjer det utenkelige. Et brev fra staten sier du har blitt for gammel. Den lille gutten fra Kina vil aldri komme hjem til dere.

Tre vegar til havet, av Brit Bildøen er en usedvanlig god bok. Den er  godt tenkt, og godt skrevet. Boka handler om  ufrivillig barnløshet og avslag på adopsjonssøknad. Eller som hovedkarakteren selv sier: «Etter fleire år med spontanabortar å bli utsett for denne endelege statlige aborten».

Dette er en sterk historie som berører, og det  er ingen selvsagt ting med elementer av både byråkrati, saksgang og lovverk.  Det kreves  både kløkt og klokskap for å lage god litteratur av dette. Det har åpenbart Brit Bildøen, som i tillegg skriver meget godt.

Boka har tre  repeterende kapitteloverskrifter; Eksilet, Kroppen og Staten. De representerer tre historier som på finurlig vis veves i hverandre og utgjør en helhet. Vi følger kvinnen som venter på brevet fra adopsjonsmyndighetene, og reaksjonen og fortvilelsen når avslaget kommer. Vi følger kvinnen som finner ut hvor saksbehandleren bor og legger en død katt på trappa, og til sist  kvinnen som jobber frivillig  på en fuglestasjon i tillegg til å oversette fransk litteratur.

Som lesere blir vi tatt med frem og tilbake i tid og rom. Kapitlene veksler mellom fortvilelse og desperasjon, håp om en framtid, for ikke å snakke om  frykt og uhygge, som i en thriller. 

Utgangspunktet er et inderlig ønske om å bli foreldre til et lite barn fra Kina. Men slik historien utvikler seg, blir det etterhvert en kamp om  å selv overleve. Om å finne en vei ut, mot havet kanskje.

«Tida stod still, samtidig som den fossa  av stad. Så nådelaust. Tider skal komme, og tider skal rulle over deg».

Det vakre omslaget av Stian Hole viser en og samme fugl i tre ulike fargetoner. En lys, en grå og en ravnsvart. Det peker på de tre historiene i boka, eller tre versjoner av et liv. Tre veier til havet.

Brit Bildøen skriver ikke bare glitrende godt i denne boka, hun komponerer historiene på en stram og fin måte!

Verdt å lese!

Tung tids tale i vår tid.

DED130AA-19B7-40D2-9D03-DCE5F85BAA68.jpeg

«Alt du kan løfte av børa til bror din,

må du ta på deg.

Det er mange ikring deg som frys,

ver du eit bål, strål varme ifrå deg!»

Slik lyder skrifta nesten sagt, iallefall er det andre strofe i Halldis Moren Vesaas sitt dikt.   Tung tids tale er  diktet Olaug Nilsen har lånt tittelen fra til sin bok med samme navn.

Riksteatrets sceneversjon av Tung tids tale er et aldri så lite mesterverk.

Scenen viser et lite hus, med moren i liggende i trappa – opp ned. Sønnen Daniel sitter i etasjen over, med ryggen til oss og vifter med armene. Så trer moren ut av huset, og snakker direkte til oss.

Alt foregår i og rundt dette huset. Huset er et hjem, legekontor og institusjon. Trapper og dører brukes effektivt i raske skift.

Dette er historien om en familie som får vite at treåringen, som har vært en helt vanlig gutt til nå, har begynt å reversere i utviklingen. Han har fått diagnosen autisme, men legene og spesialistene vil gi han diagnosen psykisk utviklingshemming i tillegg. Det vil ikke moren akseptere, og begrunner det med at dette er eksistensielt for henne. Og vi kan spørre oss om det er fordi, at langt der inne, bak alle lagene med diagnoser, er Daniel en vanlig gutt? Er det håpet hun klamrer seg til?

Vi følger morens kamp med å få avlastning til gutten sin, det er en kamp mot systemet, en kamp som kommer til uttrykk gjennom emosjonelle  og fysiske kramper. Det er fortvilelse og avmakt vi ser, det være seg i kontakt med legene, eller i samvær med sønnen.

Det er fire skuespillere på scenen. De spiller alle Daniel, og de spiller alle moren.

Denne mangedoblingen er et godt grep, og viser oss hva som rører seg i de to hovedkarakterene. De ulike følelsene, viljene og ikke minst stemmene. Det hele forsterkes med dette grepet.

Et annet godt virkemiddel er bruddene med musikk. Vi ser feks moren som leter etter sakspapirene, fremstilt fysisk og visuelt, hun finner den store grønne permen, så kommer et musikkinnslag, og moren uttrykker  voldsom desperasjon over år med saksgang. Hun  kaster seg hit og dit, kaster klær og ting på gulvet. Nytt brudd og plutselig er det Daniel som sitter på gulvet i alt rotet med permer, papirer og klær. Slike overganger er det flere av. De er elegante og veldig virksomme.

Det som gjorde sterkest inntrykk var nettopp alle kampenesom kjempes, de følelsesmessige utbruddene, brå kast hit og dit. I det hele tatt uforutsigbarheten i tilværelsen til denne familien.

Om jeg skulle sette fingeren på noe, så kanskje forestillingen kunne ha vært bittelitt kortere, men jeg kjedet meg aldri.

Kanskje kunne de få etterlengtede dryppene av humor blitt forsterket. Jeg turte liksom ikke helt å le der det gikk an å le. Og latter er viktig, det er  befriende i alt det triste.

Men mest av alt har jeg blitt kraftig berørt. Jeg har fått ny innsikt og sett formidabel teaterkunst. Skuespillerne var av ypperste klasse. Scenografien så virkningsfull. Med lys og skygge ble det lille huset et bilde på hele deres verden.

Vakkert og rørende var det når vi hørte lille Daniel synge – den ekte Daniel. Smelt.

Olaug Nilsen, takk for at du er et bål, og stråler varme rundt deg med denne kjærlighetshistorien.

Marit Moum Aune, du er landets beste fra-bok-til-scene-regissør.

 

Siste replikk:

«Jeg ser på Daniel i speilet, vi smiler til hverandre. Det er det samme hva det heter».

❤️

 

Marit Eikemo sitt Ibsenske univers.

2eb08e6b-189f-4c52-9209-ba0bdf49422c.jpeg

Hvor gøy er det ikke når en bok først gjør deg skikkelig irritert, for deretter oppleve at du leser boka i et jafs og stønner av begeistring?

Gratis og uforpliktande verdivurdering, er Marit Eikemo sin siste bok. Da jeg leste første halvdel tenkte  jeg at dette var en typisk roman av idag, en fortelling som skal speile vår tid, vår virkelighet. Og det gjør den veldig godt. Boka handler om et ungt  par – Hanne og Andreas og deres to barn, Sverre og Sigrid. De er  på jakt etter det ultimate huset, enn si hjemmet.

Begge er velutdannede og har gode jobber.  I første halvdel var jeg veldig irritert – irritert på Hanne, hun  virket så feilkobla i starten. Denne jakta på lykka, som tilsynelatende skulle ligge i et nytt og større hus; det og det vaskerommet, de og de barneromma. Blogg om ditt og blogg om datt. 

Som  leser skjønner du at det ligger noe under, men ikke mer enn at jeg synes hele Hanne kunne skjerpe seg. Men så.. siste halvdel eller mer, drar det seg til, og du kjenner suget i magen, Ibsensk retrospektivitet kommer som en kule. Hemmeligheter og livsløgner kommer for en dag, og karakterene  får enda flere lag.

I avsløringen ser man nettopp det tilslørte, hvor dyptloddende Hannes drømmer og lengsler er.  Det svir. Og Andreas, ville han egentlig ha familie? Replikkene er Ibsenske, hør bare; «På grunn av det du gjorde mot meg, syntes eg at eg hadde rett til å gjere det eg gjorde. Men det måtte vere  usagt mellom oss, for berre då kunne dei to løgnene balansere kvarandre, faktisk utlikne kvarandre, faktisk utlikne kvarandre og bli til noko som var sant  og ekte: familien vår, seier ho». 

Her er både dukkehjem og villand.

Tittelen er genial, for romanen handler om langt mer enn å by på hus. Det handler om hva man har sammen, hvilken verdi det har, og ikke minst handler det om hvilket verdisyn man har. For kanskje kan det være lurt å ta en uforpliktende, og gratis verdivurdering i eget liv også.