Bokanbefaling!

Johannas åpenbaringer

Det er en fryd å være skjult, men en katastrofe og ikke bli funnet.

Dette sitatet av Donald Winnicot står aller først i boka,  og er kanskje kjernen  i boka, slik jeg leser den.

Kort om handlingen. Johanna er sykepleier og jobber for en hjelpeorganisasjon i Sør Sudan. Vi får et kort innblikk i livet ute som hjelpearbeider, om store katastrofer og lemlestelser. En dag inntreffer en episode med en liten jente, akkurat hva som skjer, forblir noe gåtefullt, men hendelsen får Johanna brått til å avslutte oppdraget. Johanna reiser hjem. Hun tar farvel med kjæresten Eremias som jobber i samme organisasjon. Hjemme i Norge drar hun rett til fjells, hvor hun gir beskjed til sine nærmeste om at hun vil være alene. Selv om det snart er jul. Johanna får kun besøk av en gammel venn av familien, Øyvind. Det kommer for en dag at Øyvind har hatt et forhold til farmora, som oppholdt seg mye på fjellet, eller Kvann, som det heter i boka. Broren Tord ble syk, avmagret og mer og mer fjern. Moren  forlot den lille familien flere ganger i oppveksten. Det er som om det ligger et mørkt teppe over alle de vanskelige årene. Både i nær fortid og lenger tilbake i tid.

Johanna løfter en aldri så liten flik på dette teppet. «Jeg må inn i det, jeg må» sier hun et sted i boka. (Nesten som åpningsreplikken i Henrik Ibsens første drama, Catilina, « Jeg må, jeg må, slik byder meg en stemme», om  Catilina som vil gjenreise Roma, uten sammenligning forøvrig, skjønt det kan handle om å få en familie på fote igjen i denne boka).

Johannas åpenbaringer peker på den siste fortellingen i Det Nye Testamentet, Johannes åpenbaringer. Men der hvor Johannes åpenbaringer handler om endetiden, om kamper og skremmende dyr, ild og flammer, ser Johanna «urolige spotter av lys som kastes rundt i natta, spytta ut av lettmanøvrerte kjøretøy» eller blodtåkefolket, som hun kaller skuterkjørerne på Sylvsjå. Hun er redd disse menneskene, redd de skal hevne seg på henne for den hun var som ung. Så redd er Johanna at hun holder seg våken natt etter natt, og titter ut av vinduet, bak gardina. Eller hun spenner på seg skiene og går ut på Sylvsjå, retning blodtåkefolket.  Disse scenene er uhyggelige, for i all sårbarheten som ligger i det å befinne seg mutters alene i fjellet, blir hun nesten grenseløs i sine handlinger.

Johanna ser syner, det vil si hun opplever farmoren sin gjennom sterke bilder, gjennom brev som dukker opp fra rare steder, og ikke minst gjennom broren Tord sine dikt. Hva var det farmoren drev på med ute på myrene alene, hva var det som gikk så galt med Tord? Når var det han ble så avmagret, når var det han gikk fullstendig inn i sitt eget land, et land der ingen fikk slippe til?

Johannes åpenbaringer beskrives som en akopalypse, eller en åpenbaring som bare noen får ta del i, i denne boka er det Johanna som får åpenbaringer. «Synene har fulgt meg bestandig. Det er gjennom meg en farmor går med høye og kanskje litt teatralske steg over myrene, gjennom meg hun viser seg i den vinterhvite silkekjolen, full av blåbærflekker og begjær, mens det myrullyse håret skinner og den ekstatiske stemmen løfter fram de gamle folkesangene».

Naturen spiller en stor rolle i denne boka, ikke bare at familien har stor kunnskap og kjærlighet til alt som vokser og gror, men det er også om kreftene i naturen, og hvordan naturen former menneskene som lever tett på den. Samtidig er det en påminnelse om vår behandling av moder jord.

Johanna får tiden hun trenger for seg selv, og hun får flere besøk av faren. En dag har de den viktige samtalen, men lett er det ikke, det er det aldri. Eller som Johanna sa, «hun kunne ønske hun sølte litt vin på rya til farmor, at hun måtte hente litt salt, at vinen etterlot seg flekker på fillerya, at det var rya vi måtte gjøre noe med».

Denne boka er god, den har driv, og den er sterk. Jeg ser for meg hvor handlingen finner sted,  og hvordan Johanna kjemper seg ut av skyggen rundt henne. «Jag slet mig ur din skugga/Den växer omkring mig. /Jag vandrar mina vägar / och hör ditt namn».

Og så til sitatet i starten. Det er flere som har skjult seg, og Kvann er kanskje et av skjulestedene. Moren skjulte seg for familien da barna var mindre, Johanna har også skjult seg på sin måte. Broren skjulte seg mer og mer, men i motsetning til både Johanna og moren, ble han ikke funnet i det strevsomme landet han befant seg i, fordi som Johanna sier, «fordi vi aldri dro dit».

Alt Aasne Linnestå skriver er litterært, så godt språk. Det er aldri likegyldig, aldri overfladisk. Aasne Linnestå er fra Rjukan i Telemark, og det er nesten som om vi kan se fjellene hun beskriver, for ikke å snakke om myrene.

Les boka.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s