Heftige bånd.

251051F0-9A11-46C6-BE38-24BDF331DA21

De mystiske bebreidelsene om depresjon slipper ut av lufta, lik et jevnt tilsig av gass når tennflammen er slukket.

Heftige bånd, skrevet  av Vivian Gornick er en memoarbok, breddfull av fortellinger om levd liv. Om menneskene i en bygård  i et arbeiderklassestrøk i Bronx, på 1940-tallet. I bygården bodde ulike  nasjonaliteter side om side. Det  yret av liv med andre ord.

Når Vivian Gornick tenker tilbake, husker hun mest kvinnene fra denne bygården. Ikke så rart kanskje, all den tid kvinnene var hjemmeværende, mens fedrene jobbet.

Det er særlig den  ukrainske kvinnen Nettie,  vi blir kjent med utenom mor og datter. Nettie balanserer sitt vennskap mellom mor og datter, og forsøker å være venn med dem begge. Det er ikke bare enkelt. For mens moren prøver å lære Nettie et og annet om livet, om hva som forventes av kvinner og  ikke minst moderskap, vil datteren mer enn gjerne lære hvordan man blir forførerisk og ter seg som moden kvinne, av Nettie.

Dørene stod ofte åpne i bygårdene. Kanskje for å lufte ut et og annet, men kanskje aller mest for å kunne slå av en prat over en kaffe. Eller som Gornick selv sier det:

«Utvekslingen av banaliteter som fyller et rom med menneskelig tilstedeværelse, kunngjør en interesse for å være levende».

Og levende er karakterene eller snarere personene i denne boka. Det er godt fortalt og det er godt skrevet.

Mor- og datterforholdet  trer tydelig frem gjennom alle historiene. 46-år gammel blir moren enke, og gir seg hen i sorgen. Til stor frustrasjon for omgivelsene.  

Det sies at man må forstå andre for å kunne forstå seg selv. Kanskje  er det derfor mor og  datter deler så mange historier. Moren jobbet for å oppnå frihet og selvstendighet i ekteskapet, uten å lykkes. Datteren  hadde både frihet og selvstendighet, men lykkes ikke med kjærligheten av den grunn. 

Det er heftige bånd mellom mor og datter, et slags kjærlighet – hat forhold. Skjønt hat er et for sterkt uttrykk. Det er både varme og gode følelser mellom dem, men det er komplisert, og akkurat det klarer Gornick å få veldig godt frem. Disse bånda kan være så sterke, men likevel så skjøre. Samtidig er de også elastiske på en måte, for noen bånd tåler veldig mye. 

Det er fine historier. Varmt  og klokt skildret. Men først og fremst er det veldig  godt skrevet. Det er ingen bok du sluker – den får deg snarere til å stoppe opp, for å tenke. Lese noen setninger en gang til – og enda en gang.

Takk til Johanna Fronth – Nygren som har oversatt boka. Hun må få litt av æren for at vi koser oss med språket her. Det var hennes essay i Klassekampen som gjorde meg oppmerksom på Vivian Gornick og denne boka

Boka anbefales! 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s