Teater skal forstyrre!

 

866E04B0-C360-4477-B35F-60EA992DEC23
Foto: Dag Jensen

Teater Ibsens nye oppsetning Underkastelse(r) er en dramatisert versjon av Michel Houellebecqs roman Underkastelse. En modig og interessant oppsetning. Men også krevende.

Forestillingen starter idet vi kommer inn i salen, de forholder seg til oss, ser oss og snakker til oss. Vi skjønner raskt at vi er studenter på kurs. Dette lille anslaget er morsomt, og viser hva hovedpersonens anliggende i det daglige er, nemlig å undervise i den franske 1800-talls litteraturen. Men ikke bare det, kanskje den lille dialogen om Skien som Telemarks Paris osv prøver å hinte om at denne handlingen kunne ha vært lagt til Norge?

Kort fortalt handler det om en førsteamanuensis på universitetet i Sorbonne, Francois, og det nært forestående valget i Frankrike.
Francois lever alene, er uengasjert i det meste, bortsett fra humaniora, gamle diktere, sex med unge studiner.

Det muslimske brorskap vinner valget, og det blir nye forhold i landet, også på universitetet. Flere konverterer for å holde på jobb og andre goder, som feks flere koner. Glemt er deres grunnleggende verdier, den frie tanke i humanismens ånd. Hvor er den intellektuelle klarhet og skarphet når samfunnet står i fare for å underkastes et helt annet tankesett og et helt annet levesett?

Oppsetningen har et digitalt formspråk, det er videoblogg, nettundervisning, chat og grafikk projisert på tepper som trekkes frem og tilbake.

Bare av og til utspiller handlingen seg på scenen som har løpemaskin og trampoline nedfelt i gulvet. De raske forflytningene er kanskje også et pek på vår tid, at det ikke er tid for langsomme åndsvitenskaper lenger.

Det er en interessant dublering i stykket. Francois spilles av to skuespillere samtidig. En gul og en blåkledd. Og man kan undre seg over om det er to versjoner av samme person. De spiller hver sine scener, men også sammen. Begge spilles veldig godt, og særlig den blå versjonen synes jeg får frem det ubehjelpelige i Francois- karakteren, det hviler et tragikomisk skjær over den lille mannen med de store tankene om den forhistoriske diktningen. Mannen som flere ganger utbasunerer «det må da være mulig å unngå og diskutere med seg selv, og bare drive med strømmen».

I tillegg til skuespillerne er det kor og musikere (alle elever fra Skien vgs) som kommenterer og understeker det som blir sagt i forestillingen. Det er fint gjort regimessig, og de er rett og slett veldig flinke.

Flere tekstpartier blir sagt simultant. Av og til er det fortellerstemmer, eller voice over og det hele virker litt Brechtsk.. Vi skal ikke bare lene oss tilbake eller drive med strømmen, vi skal selv reflektere over situasjonen. Hva om det skjer her, hvordan vil vi forholde oss til en helt ny verden osv .

Forestillingen er mye, det er mye form, nesten litt utmattende, og krevende som nevnt, men det gode er at den slipper deg ikke. Den blir værende. Den forstyrrer.

Regi: Tore Lid Vagn
Skuespiller: Mathilde Alfrida J. Skarpsno
Skuespiller: Marina Popovic
Skuespiller: Stian Isaksen
Skuespiller: Patrik A. Stenset

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s