Det bor en Tusten i oss alle.

ca5c0869-0bfe-4f51-824b-47b19ad6a611
Foto: Riksteatret

Riksteatrets Fuglane er en langsom teaterforestilling, og det er helt greit. Det gir oss tid til å oppleve språk, gode replikker og handlinger.

Fuglane fascinerer med flere gode rolleprestasjoner, særlig Tom Styve som Mattis, må nevnes. Han skaper en troverdig karakter som vi blir glad i, men også fortvila over, slik søstera Hege blir det. Forøvrig vakkert spilt av Ingvild Holthe Bygdnes. Samspillet deres er dempet, rent og enkelt.

Flere av scenene blir levendegjort gjennom enkel dans, feks når turnipsen skal høstes. Ikke bare er det en effektiv måte å fortelle på, det er også fint gjort. Scenografi og lys er en vesentlig del av denne forestillingen, projiseringen på bakveggen er nesten malerisk vakker. En aner Telemarks dype skoger langt der ute.

Den enkle scenerampen fungerer også i all sin enkelhet, som hjem, skog og åker. Og båt. Selv årer som treffer sceneplanken med en dump lyd fungerer. Vi ser for oss det mørke vannet som Mattis ror på, og prøver seg som ferjemann. For en ting er sikkert, i denne forestillingen får vi rikelig anledning til å skape våre egne bilder, vår egen åker, skog eller stue. Og akkurat det – det liker jeg veldig godt.

Dialogene til Mattis og Hege er såre og vonde, men det er også mye ømhet. Mattis er ikke som alle andre. Han sier tingene som de er, og det fører ofte til misforståelser, og dermed avvisninger. Slik lever Mattis i et utenforskap, han får det ikke helt til å være med andre mennesker, det være seg venner eller kjærester. I bygda kaller de han Tusten.

Rugdetrekket må også nevnes. Det er lett å tenke på rugdetrekket som et varsel, slik fugler i litteraturen ofte er symboler på noe dramatisk og mørkt. Kanskje tenker Mattis på seg selv som en rugde? Et rugdetrekk er et trekk som rugdene gjør over en bestemt plass, de patruljerer faktisk over redene sine. På en måte gjør kanskje Mattis også det, han passer på søstera Hege og deres lille rede. Mot slutten sier Mattis«/../ rugda og eg skal fare over her. Rugda og eg er alt samen». Tittelen Fuglane er kanskje alle Mattisene der ute, alle Tustene som føler seg i slekt med rugdene.

Forestillingen har massevis av varme og humor. Det er deilig, i alt det triste. For trist er det, og sluttscenen er intet unntak. Døden er sjelden vakker, men i Lasse Kolsruds Fuglane er den det.

Vesaas – et pust av Telemark.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s