På roadtrip med Arvid Jansen!

FC0B9D2B-6BFA-4A7F-B69D-B37C21924A11
Nesten champagnefarget Mazda  😊

Det er skikkelig fint å være med Arvid Jansen på biltur. Ikke fordi det skjer så mye, niks! Det skjer ganske lite. Men likevel, Menn i min situasjon, er mer enn god.

😊

Å lese Per Pettersons bøker er noe spesielt. Noe særegent. I dette  lavmælte universet hvor Arvid Jansen  tilbringer sitt liv,  er det på mange måter veldig fint. Særlig fordi Petterson skriver så godt. Ja, vakkert til tider.

Romanen handler om Arvid Jansen, som har blitt forlatt av sin kone, et år etter den tragiske skipsulykken hvor Arvid mistet flere av sine nærmeste.

Han er trist og ganske ensom. Rastløs, men ikke rotløs. For det  kjøres og kjøres, inn og ut av Oslo, inn i de dype skoger eller til små rare plasser. Arvid kjenner de stedene som ingen andre  kjenner lenger. De gamle jernbanestasjonene,  de nedlagte industristederne og havneterminalene. Det østlige Oslo. På vest har han aldri vært, skal vi tro Arvid Jansen.

Ofte får han ikke sove, og går ut og legger seg i sin champagnefargede Mazda, eller han kjører inn i de dype skoger. Han møter sjeldent  noen Arvid Jansen, men når han møter den gule hesten langt inne i skogen, er det som om tid og sted opphører.  Her skapes et øyeblikk magi.

Når Arvid ikke kjører bil, er han ofte på bar, skriver eller er med barna. Men en ulykke kommer sjelden alene, og det stemmer godt for Arvid Jansen sitt liv. Først skipsulykken, som har gitt han en stor sorg som følgesvenn i livet, deretter flytter kona ut, og sist men ikke minst, minsker samværet med barna. Det er store tap på kort tid.

Det er ikke bare i by og bygd Arvid er lommekjent, også barene kjenner han  godt. Der møter han gamle kjente fra en annen tid, eller nye kvinnelige bekjentskaper som inviterer han med seg hjem.

Som bakteppe i romanen ligger sorg og ensomhet. Noe de aller fleste mennesker  kan kjenne seg igjen i. Men når det er sagt,  finner jeg ikke så mye gjenkjenning i handling eller karakter i denne boka. Men det er helt ok, gjenkjenning kan være på flere plan. 

For selv om det er lett å kjenne sårheten i Arvid Jansen sitt liv, en fyr jeg liker ganske godt, så blir jeg litt irritert på han også. Er han ikke litt glad i ensomheten og sorgen sin? Er det ikke nettopp ensomheten han søker med alle bilturene sine?

Arvid Jansen føler seg misforstått – ikke har han klart å gi kona nok kjærlighet, ikke kan han gå på teater, det er for spesielt,  ikke kan han si til folk hva han leser, for folk vil ikke forstå osv osv.

Det er fristende å si, skjerp deg Arvid Jansen, eller skaff deg litt hjelp! Selvsagt har han tenkt tanken selv, men han har  også svaret; det vil ikke funke for Arvid Jansen. Sånn er det bare..

Grunntonen er sår og kanskje litt trist, men det er også mye å le av. Eller humre av rettere sagt. For Arvid er i en viss forstand  litt  komisk  også. I de  korte dialogene er det snert og humor. Mange gode  replikker. Arvid Jansen er litt vittig, tørrvittig, ikke på grunn av sin situasjon, men på tross av sin situasjon.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s