Tung tids tale i vår tid.

DED130AA-19B7-40D2-9D03-DCE5F85BAA68.jpeg

«Alt du kan løfte av børa til bror din,

må du ta på deg.

Det er mange ikring deg som frys,

ver du eit bål, strål varme ifrå deg!»

Slik lyder skrifta nesten sagt, iallefall er det andre strofe i Halldis Moren Vesaas sitt dikt.   Tung tids tale er  diktet Olaug Nilsen har lånt tittelen fra til sin bok med samme navn.

Riksteatrets sceneversjon av Tung tids tale er et aldri så lite mesterverk.

Scenen viser et lite hus, med moren i liggende i trappa – opp ned. Sønnen Daniel sitter i etasjen over, med ryggen til oss og vifter med armene. Så trer moren ut av huset, og snakker direkte til oss.

Alt foregår i og rundt dette huset. Huset er et hjem, legekontor og institusjon. Trapper og dører brukes effektivt i raske skift.

Dette er historien om en familie som får vite at treåringen, som har vært en helt vanlig gutt til nå, har begynt å reversere i utviklingen. Han har fått diagnosen autisme, men legene og spesialistene vil gi han diagnosen psykisk utviklingshemming i tillegg. Det vil ikke moren akseptere, og begrunner det med at dette er eksistensielt for henne. Og vi kan spørre oss om det er fordi, at langt der inne, bak alle lagene med diagnoser, er Daniel en vanlig gutt? Er det håpet hun klamrer seg til?

Vi følger morens kamp med å få avlastning til gutten sin, det er en kamp mot systemet, en kamp som kommer til uttrykk gjennom emosjonelle  og fysiske kramper. Det er fortvilelse og avmakt vi ser, det være seg i kontakt med legene, eller i samvær med sønnen.

Det er fire skuespillere på scenen. De spiller alle Daniel, og de spiller alle moren.

Denne mangedoblingen er et godt grep, og viser oss hva som rører seg i de to hovedkarakterene. De ulike følelsene, viljene og ikke minst stemmene. Det hele forsterkes med dette grepet.

Et annet godt virkemiddel er bruddene med musikk. Vi ser feks moren som leter etter sakspapirene, fremstilt fysisk og visuelt, hun finner den store grønne permen, så kommer et musikkinnslag, og moren uttrykker  voldsom desperasjon over år med saksgang. Hun  kaster seg hit og dit, kaster klær og ting på gulvet. Nytt brudd og plutselig er det Daniel som sitter på gulvet i alt rotet med permer, papirer og klær. Slike overganger er det flere av. De er elegante og veldig virksomme.

Det som gjorde sterkest inntrykk var nettopp alle kampenesom kjempes, de følelsesmessige utbruddene, brå kast hit og dit. I det hele tatt uforutsigbarheten i tilværelsen til denne familien.

Om jeg skulle sette fingeren på noe, så kanskje forestillingen kunne ha vært bittelitt kortere, men jeg kjedet meg aldri.

Kanskje kunne de få etterlengtede dryppene av humor blitt forsterket. Jeg turte liksom ikke helt å le der det gikk an å le. Og latter er viktig, det er  befriende i alt det triste.

Men mest av alt har jeg blitt kraftig berørt. Jeg har fått ny innsikt og sett formidabel teaterkunst. Skuespillerne var av ypperste klasse. Scenografien så virkningsfull. Med lys og skygge ble det lille huset et bilde på hele deres verden.

Vakkert og rørende var det når vi hørte lille Daniel synge – den ekte Daniel. Smelt.

Olaug Nilsen, takk for at du er et bål, og stråler varme rundt deg med denne kjærlighetshistorien.

Marit Moum Aune, du er landets beste fra-bok-til-scene-regissør.

 

Siste replikk:

«Jeg ser på Daniel i speilet, vi smiler til hverandre. Det er det samme hva det heter».

❤️

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s