En overraskende og fin liten bok.

Å se livet  retrospektivt kan gi både overraskelser og skuffelser, men kanskje også noe fint?

Elizabeth Strout sitt forfatterskap er nytt bekjentskap for meg. Strout er amerikansk, og jeg leser alt for lite oversatt litteratur. Det kan det kanskje bli en slutt på etter dette, for denne boka var god.

Jeg heter Lucy Barton, handler om nettopp Lucy, som er gift og har to barn. Hun blir syk, og må ligge  noen uker på sykehus, og det er derfra, i sykesengen, at historien fortelles, hovedsakelig. Plutselig en dag står moren ved fotenden av senga. De har ikke hatt kontakt på mange år, og nå vil hun bli noen dager hos sin datter. Sakte rulles en oppveksthistorie opp, kryssklippet med Lucy sitt liv idag.  Oppveksten er et mørkt kapittel. Fysiske og psykiske overgrep, sult og ensomhet, men det er ingen utbroderinger av disse hendelsene, det er mer antydningens kunst,  heldigvis. Men at Lucy og hennes søsken har hatt det vondt er ikke vanskelig å forstå.

Av og til tenkte jeg på om boka var for lett, til å være et så alvorlig tema. Men historien fortelles på en fin og klok måte.  Lucy borer ikke ned i det mørke. Det er mer glimtvis, og vi får ikke vite på langt nær alt. Hun og moren snakker stort sett om alt annet enn det som har vært. Det er også en måte å leve videre i livet på.

Det er noe kontant og bestemt over tittelen på boka, Jeg heter Lucy Borton. Det er som om den vil si: Lucy skygger ikke banen, hallo! Nei, tvert imot. Lucy har tatt eierskap over sin egen historie. Det blir aldri sentimentalt – slik sett kan den minne om Åsa Linderborgs, Meg eier ingen, som også har denne kvaliteten.

Elizabeth Strout sin  bok er fin og tankevekkende på flere måter, og det gjør inntrykk å lese hvordan et avist og sviktet barn lærer seg måter å manøvrere seg frem i livet på.

Lucy får en erkjennelse mot slutten av boka, når hun reflekterer over om hun er istand til å forstå smerten hun har påført sine egne barn. Lucy mener hun kan forstå  den, siden hun selv har opplevd  smerte som barn. ‘Alle barn klemmer smerten inn til brystet’ sier hun i boka. Smerte  er allment, selv om hvert enkelt menneske opplever den ulikt.

Denne boka er god, litt annerledes på en fin måte. Og lettlest er den!

Boka er mesterlig oversatt av Hilde Rød-Larsen!

Les den!

 

2 kommentarer om “En overraskende og fin liten bok.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s