Bare spille ball, av Michael Stilson.

Bare spille ball , eller?

Likte du Heimebane? Eller SKAM? Da liker du sikkert denne boka her. Garantert!

Men du må like fotball også, i allefall litt. For dette er en fotballbok, med alt som hører til, men samtidig mye mer.

Fredrik er 16 år og over gjennomsnittet god i fotball. Han er på landslaget og skal starte på juniorlaget på Rosenborg. Bare velstand, tenker du. Å neida. Langt ifra. Her er det konflikter på mer enn en bane. På hjemmebane, bortebane og fotballbane (akkurat som i Heimebane). Vanskelig forelskelse (som i SKAM), trøbbel med foreldre (som i både Heimebane og SKAM). Press fra venner (Heimebane og SKAM).

Men, selv om Fredrik strever med en del ting, er de vanskeligste kampene de som befinner seg på innsida hos Fredrik.

Han vikler seg inn i er nett av problemer. Fortielse  og løgn er bare er noen av ingrediensene.

Bare spille ball, handler om de store drømmene, om egne og andres forventninger,  og om misforståelser.

Boka har driv, god handling og troverdige  karakterer.

Et minus med boka er at den virker litt tradisjonell mtp kjønnsrollene. Mor er den omsorgsfulle som holder hjemmet – mens far har trøbbel osv.

Michael Stilson, forfatteren  har selv vært fotballspiller, og kjenner godt til miljøet han beskriver. Ikke dermed sagt at det blir bra bok av  den grunn. Men denne  boka er god!

Kan anbefales ungdom fra 12- 17 år.

Heftige bånd.

251051F0-9A11-46C6-BE38-24BDF331DA21

De mystiske bebreidelsene om depresjon slipper ut av lufta, lik et jevnt tilsig av gass når tennflammen er slukket.

Heftige bånd, skrevet  av Vivian Gornick er en memoarbok, breddfull av fortellinger om levd liv. Om menneskene i en bygård  i et arbeiderklassestrøk i Bronx, på 1940-tallet. I bygården bodde ulike  nasjonaliteter side om side. Det  yret av liv med andre ord.

Når Vivian Gornick tenker tilbake, husker hun mest kvinnene fra denne bygården. Ikke så rart kanskje, all den tid kvinnene var hjemmeværende, mens fedrene jobbet.

Det er særlig den  ukrainske kvinnen Nettie,  vi blir kjent med utenom mor og datter. Nettie balanserer sitt vennskap mellom mor og datter, og forsøker å være venn med dem begge. Det er ikke bare enkelt. For mens moren prøver å lære Nettie et og annet om livet, om hva som forventes av kvinner og  ikke minst moderskap, vil datteren mer enn gjerne lære hvordan man blir forførerisk og ter seg som moden kvinne, av Nettie.

Dørene stod ofte åpne i bygårdene. Kanskje for å lufte ut et og annet, men kanskje aller mest for å kunne slå av en prat over en kaffe. Eller som Gornick selv sier det:

«Utvekslingen av banaliteter som fyller et rom med menneskelig tilstedeværelse, kunngjør en interesse for å være levende».

Og levende er karakterene eller snarere personene i denne boka. Det er godt fortalt og det er godt skrevet.

Mor- og datterforholdet  trer tydelig frem gjennom alle historiene. 46-år gammel blir moren enke, og gir seg hen i sorgen. Til stor frustrasjon for omgivelsene.  

Det sies at man må forstå andre for å kunne forstå seg selv. Kanskje  er det derfor mor og  datter deler så mange historier. Moren jobbet for å oppnå frihet og selvstendighet i ekteskapet, uten å lykkes. Datteren  hadde både frihet og selvstendighet, men lykkes ikke med kjærligheten av den grunn. 

Det er heftige bånd mellom mor og datter, et slags kjærlighet – hat forhold. Skjønt hat er et for sterkt uttrykk. Det er både varme og gode følelser mellom dem, men det er komplisert, og akkurat det klarer Gornick å få veldig godt frem. Disse bånda kan være så sterke, men likevel så skjøre. Samtidig er de også elastiske på en måte, for noen bånd tåler veldig mye. 

Det er fine historier. Varmt  og klokt skildret. Men først og fremst er det veldig  godt skrevet. Det er ingen bok du sluker – den får deg snarere til å stoppe opp, for å tenke. Lese noen setninger en gang til – og enda en gang.

Takk til Johanna Fronth – Nygren som har oversatt boka. Hun må få litt av æren for at vi koser oss med språket her. Det var hennes essay i Klassekampen som gjorde meg oppmerksom på Vivian Gornick og denne boka

Boka anbefales! 

Velskrevet om et ungt liv i utforbakke.

9dccf157-a78c-4c6d-86af-75caeb4bc811.jpeg

Kinderwhore er en uhyggelig sterk beretning  om ei jente som utsettes for grunnleggende omsorgssvikt og  grove overgrep i sitt eget hjem.

Romanens anslag, en hjerteskjærende liten tekst om å ønske seg en mamma. Jenta ser morens skinnhanske, og  tenker at den ligner på morens hånd. Hun tar med seg hansken ut i det grå været

«/../jeg kjøpte en bolle i kiosken, spiste den i den våte lufta mens jeg holdt hansken i den andre hånda. Jeg fikk melis i ansiktet og lot hansken tørke det bort. Det var lørdag, og mamma og jeg gikk sammen gjennom tåka».

Moren i denne fortellingen er mye hjemme, men er samtidig fraværende. Hun sover for det meste ut pillerusen, og ser ikke barnet sitt.

Eller som jenta sier:

«Jeg var glad for at mamma hadde vist meg at den eneste som brydde seg om meg, var meg».

Historien er kronologisk. Vi følger Charlotte Jakobsen fra hun var ei lita jente, til hun runder  18 og bor for seg selv.

Det handler mest om hva omsorgssvikt og overgrep har gjort med Charlotte. Ei ung jente som sendes hit og dit, fra institusjon til institusjon. En runddans med barnevern, psykiatri og akutten. 

Boka gir et veldig godt innblikk i hvordan den verdenen er, de første møtene med de ansatte, reglene, straffereaksjoene. Fortvilelsen. Språket. Charlotte fikk alltid høre at hun var skoleflink, og skrev godt.  Og  Charlotte vet å bruke språket, språket blir et skjold som beskytter henne. Men også et våpen. Hun avfyrer noen verbale prosjektiler, ikke av den dødelige sorten, men ganske så treffsikre likevel. 

Bare en gang mister Charlotte ordene, og det er i rettssalen, da  hun etter flere år har tatt mot til seg for å anmelde  overgriperen. Da stotrer hun, det er bare lyder som kommer ut. Den vanligvis så velartikulerte Charlotte får  ikke ordene frem. Og disse mekanismene som slår ut i denne situasjonen har også Anne Bitch skrevet godt om i sin bok, Går du nå er du ikke lenger min datter.

Charlotte lever et helt for jævelig liv. Nå har du møtt bunnen tenker jeg som leser, men neida, i Charlottes liv finner det slett ikke noen bunn virker det som. Hun lever i et helvete på jord.

Kinderwhore er velskrevet med korte små tekster med  utdrag av rapporter og epikriser. Sitater av andre forfattere er det også, til sammen blir det en fin helhet. Boka får et driv, og blir effektiv i sin  fortellermåte. Du legger den ikke fra deg om du ikke må.

To møter er spesielt rørende  og vakkert skildret. Det er Charlottes første møte med en hest. 

«Jeg holdt over nakken til Lykke og lente meg mot halsen hans. Vi bare stod sånn, og plutselig kjente jeg noe rundt hjertet. Jeg var så nær han. Jeg kunne ikke være nær. Jeg hadde aldri vært nær. Jeg hater nær. Men Lykke var bare et dyr, og han kunne ikke skade meg, og plutselig kjente jeg noe bak øynene og i halsen som jeg ikke hadde kjent siden jeg var seks».

Snufs.

Det andre møtet er  med Kristine. Et helt avgjørende møte for Charlotte.

Les folkens!

Jeg. ser frem til flere bøker  fra Maria Kjos Fonn!

Petterson + Moland = Sant.

A30453B5-EAB2-4945-A8A2-0CBE42269D46.jpeg

Ut å stjæle hester er en fryd for øyet, men også en glede for øret.

Allerede i åpningsscenen, når Stellan Skarsgårds åpner munnen og en ru stemme nærmest rasper deg forsiktig  i sjela, skjønner du at dette blir en god film. Skarsgård innfrir på alle måter.

Kort fortalt handler det om Trond, som etter å ha blitt enkemann, har flytta til ei lita bygd i Norge for å være alene. Hovedfortellingen er at han ser tilbake på en sommerferie med sin far på et lite torp nær Sverige. Skjønt ferie og ferie. Makan til hardt arbeid for en unggutt! Felling og fløting, kvisting og barking, alt  med rå muskelkraft.

Filmen fortelles retrospektivt, og vi blir kjent med Trond  som ungdom. Nydelig spilt av Jon Ranes. For et register denne unge gutten har, imponerende!

Regissør Moland må være en mester i å fortelle uten for mange ord. Han forteller med filmkamera. Stort og bredt, med nydelige natur- og dyrebilder. Men også i detaljene dveles det. Og ikke minst zoomes det. På vakre følsomme ansikter.

Tobias Santelmann spiller også overraskende godt i denne filmen, som faren til Trond. Hans  karakter er en mann av få ord,  men det hjelper mye med varme smil og blikkontakt, fysisk lek eller arbeid for den del. I den  andre familien vi blir kjent med derimot, skaper tausheten store emosjonelle vansker.  Tausheten herjer med de arme menneskene.

Vi følger altså sønnene til to familier, Trond og Lars. De møtes igjen som  eldre menn i en liten bygd,  etter alle disse årene. Sistnevnte spilles av Bjørn Floberg, en rolle han mestrer veldig godt. Dette er Floberg på hjemmebane, slik  vi kjenner han, intens og nærværende.

Kjøkkenscenene  med Trond og Lars er langsomme, dvelende og tause. Men de er gode. Veldig gode. Det er på nippet til at vi føler ubehag i salen. Det er her Moland leser Petterson  så godt, tror jeg.

Det er utrolig mye vakker filming her, og mye godt spill. Gard Eidsvold, Dana Cursic og Pål Sverre Hagen i tillegg til de allerede nevnte.

Tre scener vil jeg ikke glemme så lett. Den ene er når tragedien rammer nabofamilien, en skyteulykke så trist som det går an, og den tausheten som oppstår. Fryktelig. Den andre er den unge Trond som er ute å stjæler hester, og vil ri på dem. Nydelig. Den tredje er når den samme unge Trond tar ansvar for tømmerfloka i elva. Fantastisk. 

Per Petterson, forfatteren bak boka Ut å stjæle hester, er kjent for sitt vakre språk. Replikkene  klinger  svært godt på svensk i Skarsgårds tale, som poesi. Klingende vakkert, med lag av mening.

Hatten av for norsk litteratur som blir til nordisk film.  

Se den, du bil ikke angre.

#filmpoesi #poesifilm #fraboktilfilm

Teater skal forstyrre!

 

866E04B0-C360-4477-B35F-60EA992DEC23
Foto: Dag Jensen

Teater Ibsens nye oppsetning Underkastelse(r) er en dramatisert versjon av Michel Houellebecqs roman Underkastelse. En modig og interessant oppsetning. Men også krevende.

Forestillingen starter idet vi kommer inn i salen, de forholder seg til oss, ser oss og snakker til oss. Vi skjønner raskt at vi er studenter på kurs. Dette lille anslaget er morsomt, og viser hva hovedpersonens anliggende i det daglige er, nemlig å undervise i den franske 1800-talls litteraturen. Men ikke bare det, kanskje den lille dialogen om Skien som Telemarks Paris osv prøver å hinte om at denne handlingen kunne ha vært lagt til Norge?

Kort fortalt handler det om en førsteamanuensis på universitetet i Sorbonne, Francois, og det nært forestående valget i Frankrike.
Francois lever alene, er uengasjert i det meste, bortsett fra humaniora, gamle diktere, sex med unge studiner.

Det muslimske brorskap vinner valget, og det blir nye forhold i landet, også på universitetet. Flere konverterer for å holde på jobb og andre goder, som feks flere koner. Glemt er deres grunnleggende verdier, den frie tanke i humanismens ånd. Hvor er den intellektuelle klarhet og skarphet når samfunnet står i fare for å underkastes et helt annet tankesett og et helt annet levesett?

Oppsetningen har et digitalt formspråk, det er videoblogg, nettundervisning, chat og grafikk projisert på tepper som trekkes frem og tilbake.

Bare av og til utspiller handlingen seg på scenen som har løpemaskin og trampoline nedfelt i gulvet. De raske forflytningene er kanskje også et pek på vår tid, at det ikke er tid for langsomme åndsvitenskaper lenger.

Det er en interessant dublering i stykket. Francois spilles av to skuespillere samtidig. En gul og en blåkledd. Og man kan undre seg over om det er to versjoner av samme person. De spiller hver sine scener, men også sammen. Begge spilles veldig godt, og særlig den blå versjonen synes jeg får frem det ubehjelpelige i Francois- karakteren, det hviler et tragikomisk skjær over den lille mannen med de store tankene om den forhistoriske diktningen. Mannen som flere ganger utbasunerer «det må da være mulig å unngå og diskutere med seg selv, og bare drive med strømmen».

I tillegg til skuespillerne er det kor og musikere (alle elever fra Skien vgs) som kommenterer og understeker det som blir sagt i forestillingen. Det er fint gjort regimessig, og de er rett og slett veldig flinke.

Flere tekstpartier blir sagt simultant. Av og til er det fortellerstemmer, eller voice over og det hele virker litt Brechtsk.. Vi skal ikke bare lene oss tilbake eller drive med strømmen, vi skal selv reflektere over situasjonen. Hva om det skjer her, hvordan vil vi forholde oss til en helt ny verden osv .

Forestillingen er mye, det er mye form, nesten litt utmattende, og krevende som nevnt, men det gode er at den slipper deg ikke. Den blir værende. Den forstyrrer.

Regi: Tore Lid Vagn
Skuespiller: Mathilde Alfrida J. Skarpsno
Skuespiller: Marina Popovic
Skuespiller: Stian Isaksen
Skuespiller: Patrik A. Stenset

Dystopi for voksne.

Underkastelse

Et Europa på randen..

I Underkastelse av Michel Houellebecq leser vi om et presidentvalg i Frankrike tidfestet til 2022. Historien er fiktiv, men har flere virkelighetsreferanser til både fransk politikk og fransk litteratur.

Hovedkarakteren i boka, Francoise, er 48 år, singel og storforbruker av unge studiner. Et moralsk ryggesløst liv. Francoise er en vellykket akademiker som nyter respekt og anseelse i intellektuelle kretser, men Francoise virker desillusjonert. Han lever et ensformig liv, uten andre interesser enn de gamle dikterne han har lest, og skrevet om. Det er gjennom Francoises sitt trivielle liv vi får et innblikk i det franske samfunnet.

Venstrefløyen jobber med å holde Marin Le Pen utenfor regjeringskontorene. Det er Det muslimske brorskap som vinner frem i valget og danner flertallsregjering. De vinner frem ved å snakke om Familien med stor F, og familieverdiene. Endringene kommer lynkjapt. Plutselig er det nye vakter på universitetet, professorer sies opp, eller de førtidspensjoneres slik Francoise får beskjed om. Kvinnene presses ut av arbeidslivet og hjem på kjøkkenet

Flere konverterer til islam for å beholde sine jobber, sin lønn og sin posisjon. Og når det i tillegg er greit å ha flere koner, er det en ekstra bonus for enkelte. Også for Francoise, eller som han sier: ´en ny sjanse byr seg frem for meg: og det skulle være muligheten for et nytt liv, uten mye til felles med det forrige´.

Likte jeg denne boka? Vel, den er godt skrevet, og til tross for lite forkunnskaper om fransk politikk og fransk litteratur, gikk det fint. Det politiske blir forenklet all den tid det formidles gjennom en hovedkarakter som er mer en observatør enn deltager i det politiske livet.
Man skulle kanskje tro at en mann som Francoise, som har jobbet med ord og tekst hele sitt liv, som har stor intellektuell kapasitet, ville yte mer motstand mot det som er iferd med å skje?
Men det er kanskje nettopp Houellebecq sitt poeng, å vise hvordan ordene kan være forførende, at ordene skifter betydning ut fra kontekst og hvem som sier dem. Enkle talemåter og enkle løsninger kan bryte ned et samfunn på kort tid. Slik får boka noen uhyggelige assosiasjoner til tidligere hendelser i historien.

Denne fortellingen er på en måte realistisk, men samtidig ikke. Måten endringene i samfunnet skjer på, hvor fort ting skjer osv er urealistisk. Dette er fiksjon, men den virker.

Boka er interessant et stykke på vei, men hva vil Houellebecq? Vil han skremme oss, vil han vekke oss, eller holder han narr av oss? Boka blir heftig diskutert, og nå setter Teater Ibsen opp en forestilling nettopp basert på denne boka! Les og se forestillingen, og vurder selv!

Det bor en Tusten i oss alle.

ca5c0869-0bfe-4f51-824b-47b19ad6a611
Foto: Riksteatret

Riksteatrets Fuglane er en langsom teaterforestilling, og det er helt greit. Det gir oss tid til å oppleve språk, gode replikker og handlinger.

Fuglane fascinerer med flere gode rolleprestasjoner, særlig Tom Styve som Mattis, må nevnes. Han skaper en troverdig karakter som vi blir glad i, men også fortvila over, slik søstera Hege blir det. Forøvrig vakkert spilt av Ingvild Holthe Bygdnes. Samspillet deres er dempet, rent og enkelt.

Flere av scenene blir levendegjort gjennom enkel dans, feks når turnipsen skal høstes. Ikke bare er det en effektiv måte å fortelle på, det er også fint gjort. Scenografi og lys er en vesentlig del av denne forestillingen, projiseringen på bakveggen er nesten malerisk vakker. En aner Telemarks dype skoger langt der ute.

Den enkle scenerampen fungerer også i all sin enkelhet, som hjem, skog og åker. Og båt. Selv årer som treffer sceneplanken med en dump lyd fungerer. Vi ser for oss det mørke vannet som Mattis ror på, og prøver seg som ferjemann. For en ting er sikkert, i denne forestillingen får vi rikelig anledning til å skape våre egne bilder, vår egen åker, skog eller stue. Og akkurat det – det liker jeg veldig godt.

Dialogene til Mattis og Hege er såre og vonde, men det er også mye ømhet. Mattis er ikke som alle andre. Han sier tingene som de er, og det fører ofte til misforståelser, og dermed avvisninger. Slik lever Mattis i et utenforskap, han får det ikke helt til å være med andre mennesker, det være seg venner eller kjærester. I bygda kaller de han Tusten.

Rugdetrekket må også nevnes. Det er lett å tenke på rugdetrekket som et varsel, slik fugler i litteraturen ofte er symboler på noe dramatisk og mørkt. Kanskje tenker Mattis på seg selv som en rugde? Et rugdetrekk er et trekk som rugdene gjør over en bestemt plass, de patruljerer faktisk over redene sine. På en måte gjør kanskje Mattis også det, han passer på søstera Hege og deres lille rede. Mot slutten sier Mattis«/../ rugda og eg skal fare over her. Rugda og eg er alt samen». Tittelen Fuglane er kanskje alle Mattisene der ute, alle Tustene som føler seg i slekt med rugdene.

Forestillingen har massevis av varme og humor. Det er deilig, i alt det triste. For trist er det, og sluttscenen er intet unntak. Døden er sjelden vakker, men i Lasse Kolsruds Fuglane er den det.

Vesaas – et pust av Telemark.