Bokanbefaling!

Johannas åpenbaringer

Det er en fryd å være skjult, men en katastrofe og ikke bli funnet.

Dette sitatet av Donald Winnicot står aller først i boka,  og er kanskje kjernen  i boka, slik jeg leser den.

Kort om handlingen. Johanna er sykepleier og jobber for en hjelpeorganisasjon i Sør Sudan. Vi får et kort innblikk i livet ute som hjelpearbeider, om store katastrofer og lemlestelser. En dag inntreffer en episode med en liten jente, akkurat hva som skjer, forblir noe gåtefullt, men hendelsen får Johanna brått til å avslutte oppdraget. Johanna reiser hjem. Hun tar farvel med kjæresten Eremias som jobber i samme organisasjon. Hjemme i Norge drar hun rett til fjells, hvor hun gir beskjed til sine nærmeste om at hun vil være alene. Selv om det snart er jul. Johanna får kun besøk av en gammel venn av familien, Øyvind. Det kommer for en dag at Øyvind har hatt et forhold til farmora, som oppholdt seg mye på fjellet, eller Kvann, som det heter i boka. Broren Tord ble syk, avmagret og mer og mer fjern. Moren  forlot den lille familien flere ganger i oppveksten. Det er som om det ligger et mørkt teppe over alle de vanskelige årene. Både i nær fortid og lenger tilbake i tid.

Johanna løfter en aldri så liten flik på dette teppet. «Jeg må inn i det, jeg må» sier hun et sted i boka. (Nesten som åpningsreplikken i Henrik Ibsens første drama, Catilina, « Jeg må, jeg må, slik byder meg en stemme», om  Catilina som vil gjenreise Roma, uten sammenligning forøvrig, skjønt det kan handle om å få en familie på fote igjen i denne boka).

Johannas åpenbaringer peker på den siste fortellingen i Det Nye Testamentet, Johannes åpenbaringer. Men der hvor Johannes åpenbaringer handler om endetiden, om kamper og skremmende dyr, ild og flammer, ser Johanna «urolige spotter av lys som kastes rundt i natta, spytta ut av lettmanøvrerte kjøretøy» eller blodtåkefolket, som hun kaller skuterkjørerne på Sylvsjå. Hun er redd disse menneskene, redd de skal hevne seg på henne for den hun var som ung. Så redd er Johanna at hun holder seg våken natt etter natt, og titter ut av vinduet, bak gardina. Eller hun spenner på seg skiene og går ut på Sylvsjå, retning blodtåkefolket.  Disse scenene er uhyggelige, for i all sårbarheten som ligger i det å befinne seg mutters alene i fjellet, blir hun nesten grenseløs i sine handlinger.

Johanna ser syner, det vil si hun opplever farmoren sin gjennom sterke bilder, gjennom brev som dukker opp fra rare steder, og ikke minst gjennom broren Tord sine dikt. Hva var det farmoren drev på med ute på myrene alene, hva var det som gikk så galt med Tord? Når var det han ble så avmagret, når var det han gikk fullstendig inn i sitt eget land, et land der ingen fikk slippe til?

Johannes åpenbaringer beskrives som en akopalypse, eller en åpenbaring som bare noen får ta del i, i denne boka er det Johanna som får åpenbaringer. «Synene har fulgt meg bestandig. Det er gjennom meg en farmor går med høye og kanskje litt teatralske steg over myrene, gjennom meg hun viser seg i den vinterhvite silkekjolen, full av blåbærflekker og begjær, mens det myrullyse håret skinner og den ekstatiske stemmen løfter fram de gamle folkesangene».

Naturen spiller en stor rolle i denne boka, ikke bare at familien har stor kunnskap og kjærlighet til alt som vokser og gror, men det er også om kreftene i naturen, og hvordan naturen former menneskene som lever tett på den. Samtidig er det en påminnelse om vår behandling av moder jord.

Johanna får tiden hun trenger for seg selv, og hun får flere besøk av faren. En dag har de den viktige samtalen, men lett er det ikke, det er det aldri. Eller som Johanna sa, «hun kunne ønske hun sølte litt vin på rya til farmor, at hun måtte hente litt salt, at vinen etterlot seg flekker på fillerya, at det var rya vi måtte gjøre noe med».

Denne boka er god, den har driv, og den er sterk. Jeg ser for meg hvor handlingen finner sted,  og hvordan Johanna kjemper seg ut av skyggen rundt henne. «Jag slet mig ur din skugga/Den växer omkring mig. /Jag vandrar mina vägar / och hör ditt namn».

Og så til sitatet i starten. Det er flere som har skjult seg, og Kvann er kanskje et av skjulestedene. Moren skjulte seg for familien da barna var mindre, Johanna har også skjult seg på sin måte. Broren skjulte seg mer og mer, men i motsetning til både Johanna og moren, ble han ikke funnet i det strevsomme landet han befant seg i, fordi som Johanna sier, «fordi vi aldri dro dit».

Alt Aasne Linnestå skriver er litterært, så godt språk. Det er aldri likegyldig, aldri overfladisk. Aasne Linnestå er fra Rjukan i Telemark, og det er nesten som om vi kan se fjellene hun beskriver, for ikke å snakke om myrene.

Les boka.

Den som ler sist, ler best – eller?

B7E1DC5C-5B9E-4A1F-918A-2D7642986844.jpeg
Foto: Dag Jensen (program)

Når alle ler, unntatt deg..

La det være sagt med en gang. Teater Ibsen sin oppsetning Min venn fascisten, er god, mer enn god. Det er fine prestasjoner av alle de medvirkende. Det både synges og danses godt. Kanskje kan det pirkes litt i diksjonen, men blåss, det var så lite.

Regi og koreografi er fint gjort,  Ones & Erdal kan sine ting. Men jeg skulle nok ønsket meg enda mer  knytteneve.

Men hvorfor lo  jeg ikke ? Hele salen lo. Har jeg blitt humørløs på mine eldre dager? Jeg ler vanligvis  mye, er  lett å more med andre ord. Men dette lo jeg ikke av. Det var ikke spesielt morsomt og ikke var det veldig sjokkerende heller. Det er en vennegjeng som har sommerfest ved fjorden, de er tilsynelatende gode venner. Men det er mye gørr under overflata. Og disse tabuene, tja, er de tabuer lenger ? At du egentlig ikke synes noe om jøder, eller åndssvake – eller ikke liker tjukke folk, sånn egentlig..

Jeg klarte ikke å le av denne ironien, av den hvite vellykkete middelklassens dumskap. Tabuene var  ikke  hardtslående nok til at de provoserte.

1. akt blir blir mer spennende når inntrengeren Fridolf kommer (fascisten som spilles av Lars Lillo Stenberg). En vimete mann med nazisymboler på klærne. En mann som  trenger noen å være med, som ikke har tenkt så mye  over hva og hvorfor.

2.akt er best. Når den glade vennegjengen brått vender seg mot  Fridolf, er det sterk kost. Da ser vi mekanismene – selve utstøtingen. Det er sårt og rørende når Lillo Stenberg synger ‘det er så mange mennesker, verden er så stor. Det er vel det samme hva en mann som meg tror’ (eller noe lignende). 

Presentasjonen av de ulike partiene blir litt vel parodisk, og hadde ikke nok brodd.

Musikken var forøvrig veldig god, flere av sangene også. Lars Lille Stenberg passer godt i denne sammenheng.  Stemmen kler oppsetningen på et vis. Karoline Kruger passer også godt,  erfaren som hun er. Alle er flinke – litt overspill her og der. Men ikke plagsomt.

Men om ikke jeg lo, så var der slett ikke bortkastet tid i teatret.

Bare spille ball, av Michael Stilson.

Bare spille ball , eller?

Likte du Heimebane? Eller SKAM? Da liker du sikkert denne boka her. Garantert!

Men du må like fotball også, i allefall litt. For dette er en fotballbok, med alt som hører til, men samtidig mye mer.

Fredrik er 16 år og over gjennomsnittet god i fotball. Han er på landslaget og skal starte på juniorlaget på Rosenborg. Bare velstand, tenker du. Å neida. Langt ifra. Her er det konflikter på mer enn en bane. På hjemmebane, bortebane og fotballbane (akkurat som i Heimebane). Vanskelig forelskelse (som i SKAM), trøbbel med foreldre (som i både Heimebane og SKAM). Press fra venner (Heimebane og SKAM).

Men, selv om Fredrik strever med en del ting, er de vanskeligste kampene de som befinner seg på innsida hos Fredrik.

Han vikler seg inn i er nett av problemer. Fortielse  og løgn er bare er noen av ingrediensene.

Bare spille ball, handler om de store drømmene, om egne og andres forventninger,  og om misforståelser.

Boka har driv, god handling og troverdige  karakterer.

Et minus med boka er at den virker litt tradisjonell mtp kjønnsrollene. Mor er den omsorgsfulle som holder hjemmet – mens far har trøbbel osv.

Michael Stilson, forfatteren  har selv vært fotballspiller, og kjenner godt til miljøet han beskriver. Ikke dermed sagt at det blir bra bok av  den grunn. Men denne  boka er god!

Kan anbefales ungdom fra 12- 17 år.

Heftige bånd.

251051F0-9A11-46C6-BE38-24BDF331DA21

De mystiske bebreidelsene om depresjon slipper ut av lufta, lik et jevnt tilsig av gass når tennflammen er slukket.

Heftige bånd, skrevet  av Vivian Gornick er en memoarbok, breddfull av fortellinger om levd liv. Om menneskene i en bygård  i et arbeiderklassestrøk i Bronx, på 1940-tallet. I bygården bodde ulike  nasjonaliteter side om side. Det  yret av liv med andre ord.

Når Vivian Gornick tenker tilbake, husker hun mest kvinnene fra denne bygården. Ikke så rart kanskje, all den tid kvinnene var hjemmeværende, mens fedrene jobbet.

Det er særlig den  ukrainske kvinnen Nettie,  vi blir kjent med utenom mor og datter. Nettie balanserer sitt vennskap mellom mor og datter, og forsøker å være venn med dem begge. Det er ikke bare enkelt. For mens moren prøver å lære Nettie et og annet om livet, om hva som forventes av kvinner og  ikke minst moderskap, vil datteren mer enn gjerne lære hvordan man blir forførerisk og ter seg som moden kvinne, av Nettie.

Dørene stod ofte åpne i bygårdene. Kanskje for å lufte ut et og annet, men kanskje aller mest for å kunne slå av en prat over en kaffe. Eller som Gornick selv sier det:

«Utvekslingen av banaliteter som fyller et rom med menneskelig tilstedeværelse, kunngjør en interesse for å være levende».

Og levende er karakterene eller snarere personene i denne boka. Det er godt fortalt og det er godt skrevet.

Mor- og datterforholdet  trer tydelig frem gjennom alle historiene. 46-år gammel blir moren enke, og gir seg hen i sorgen. Til stor frustrasjon for omgivelsene.  

Det sies at man må forstå andre for å kunne forstå seg selv. Kanskje  er det derfor mor og  datter deler så mange historier. Moren jobbet for å oppnå frihet og selvstendighet i ekteskapet, uten å lykkes. Datteren  hadde både frihet og selvstendighet, men lykkes ikke med kjærligheten av den grunn. 

Det er heftige bånd mellom mor og datter, et slags kjærlighet – hat forhold. Skjønt hat er et for sterkt uttrykk. Det er både varme og gode følelser mellom dem, men det er komplisert, og akkurat det klarer Gornick å få veldig godt frem. Disse bånda kan være så sterke, men likevel så skjøre. Samtidig er de også elastiske på en måte, for noen bånd tåler veldig mye. 

Det er fine historier. Varmt  og klokt skildret. Men først og fremst er det veldig  godt skrevet. Det er ingen bok du sluker – den får deg snarere til å stoppe opp, for å tenke. Lese noen setninger en gang til – og enda en gang.

Takk til Johanna Fronth – Nygren som har oversatt boka. Hun må få litt av æren for at vi koser oss med språket her. Det var hennes essay i Klassekampen som gjorde meg oppmerksom på Vivian Gornick og denne boka

Boka anbefales! 

Velskrevet om et ungt liv i utforbakke.

9dccf157-a78c-4c6d-86af-75caeb4bc811.jpeg

Kinderwhore er en uhyggelig sterk beretning  om ei jente som utsettes for grunnleggende omsorgssvikt og  grove overgrep i sitt eget hjem.

Romanens anslag, en hjerteskjærende liten tekst om å ønske seg en mamma. Jenta ser morens skinnhanske, og  tenker at den ligner på morens hånd. Hun tar med seg hansken ut i det grå været

«/../jeg kjøpte en bolle i kiosken, spiste den i den våte lufta mens jeg holdt hansken i den andre hånda. Jeg fikk melis i ansiktet og lot hansken tørke det bort. Det var lørdag, og mamma og jeg gikk sammen gjennom tåka».

Moren i denne fortellingen er mye hjemme, men er samtidig fraværende. Hun sover for det meste ut pillerusen, og ser ikke barnet sitt.

Eller som jenta sier:

«Jeg var glad for at mamma hadde vist meg at den eneste som brydde seg om meg, var meg».

Historien er kronologisk. Vi følger Charlotte Jakobsen fra hun var ei lita jente, til hun runder  18 og bor for seg selv.

Det handler mest om hva omsorgssvikt og overgrep har gjort med Charlotte. Ei ung jente som sendes hit og dit, fra institusjon til institusjon. En runddans med barnevern, psykiatri og akutten. 

Boka gir et veldig godt innblikk i hvordan den verdenen er, de første møtene med de ansatte, reglene, straffereaksjoene. Fortvilelsen. Språket. Charlotte fikk alltid høre at hun var skoleflink, og skrev godt.  Og  Charlotte vet å bruke språket, språket blir et skjold som beskytter henne. Men også et våpen. Hun avfyrer noen verbale prosjektiler, ikke av den dødelige sorten, men ganske så treffsikre likevel. 

Bare en gang mister Charlotte ordene, og det er i rettssalen, da  hun etter flere år har tatt mot til seg for å anmelde  overgriperen. Da stotrer hun, det er bare lyder som kommer ut. Den vanligvis så velartikulerte Charlotte får  ikke ordene frem. Og disse mekanismene som slår ut i denne situasjonen har også Anne Bitch skrevet godt om i sin bok, Går du nå er du ikke lenger min datter.

Charlotte lever et helt for jævelig liv. Nå har du møtt bunnen tenker jeg som leser, men neida, i Charlottes liv finner det slett ikke noen bunn virker det som. Hun lever i et helvete på jord.

Kinderwhore er velskrevet med korte små tekster med  utdrag av rapporter og epikriser. Sitater av andre forfattere er det også, til sammen blir det en fin helhet. Boka får et driv, og blir effektiv i sin  fortellermåte. Du legger den ikke fra deg om du ikke må.

To møter er spesielt rørende  og vakkert skildret. Det er Charlottes første møte med en hest. 

«Jeg holdt over nakken til Lykke og lente meg mot halsen hans. Vi bare stod sånn, og plutselig kjente jeg noe rundt hjertet. Jeg var så nær han. Jeg kunne ikke være nær. Jeg hadde aldri vært nær. Jeg hater nær. Men Lykke var bare et dyr, og han kunne ikke skade meg, og plutselig kjente jeg noe bak øynene og i halsen som jeg ikke hadde kjent siden jeg var seks».

Snufs.

Det andre møtet er  med Kristine. Et helt avgjørende møte for Charlotte.

Les folkens!

Jeg. ser frem til flere bøker  fra Maria Kjos Fonn!

Petterson + Moland = Sant.

A30453B5-EAB2-4945-A8A2-0CBE42269D46.jpeg

Ut å stjæle hester er en fryd for øyet, men også en glede for øret.

Allerede i åpningsscenen, når Stellan Skarsgårds åpner munnen og en ru stemme nærmest rasper deg forsiktig  i sjela, skjønner du at dette blir en god film. Skarsgård innfrir på alle måter.

Kort fortalt handler det om Trond, som etter å ha blitt enkemann, har flytta til ei lita bygd i Norge for å være alene. Hovedfortellingen er at han ser tilbake på en sommerferie med sin far på et lite torp nær Sverige. Skjønt ferie og ferie. Makan til hardt arbeid for en unggutt! Felling og fløting, kvisting og barking, alt  med rå muskelkraft.

Filmen fortelles retrospektivt, og vi blir kjent med Trond  som ungdom. Nydelig spilt av Jon Ranes. For et register denne unge gutten har, imponerende!

Regissør Moland må være en mester i å fortelle uten for mange ord. Han forteller med filmkamera. Stort og bredt, med nydelige natur- og dyrebilder. Men også i detaljene dveles det. Og ikke minst zoomes det. På vakre følsomme ansikter.

Tobias Santelmann spiller også overraskende godt i denne filmen, som faren til Trond. Hans  karakter er en mann av få ord,  men det hjelper mye med varme smil og blikkontakt, fysisk lek eller arbeid for den del. I den  andre familien vi blir kjent med derimot, skaper tausheten store emosjonelle vansker.  Tausheten herjer med de arme menneskene.

Vi følger altså sønnene til to familier, Trond og Lars. De møtes igjen som  eldre menn i en liten bygd,  etter alle disse årene. Sistnevnte spilles av Bjørn Floberg, en rolle han mestrer veldig godt. Dette er Floberg på hjemmebane, slik  vi kjenner han, intens og nærværende.

Kjøkkenscenene  med Trond og Lars er langsomme, dvelende og tause. Men de er gode. Veldig gode. Det er på nippet til at vi føler ubehag i salen. Det er her Moland leser Petterson  så godt, tror jeg.

Det er utrolig mye vakker filming her, og mye godt spill. Gard Eidsvold, Dana Cursic og Pål Sverre Hagen i tillegg til de allerede nevnte.

Tre scener vil jeg ikke glemme så lett. Den ene er når tragedien rammer nabofamilien, en skyteulykke så trist som det går an, og den tausheten som oppstår. Fryktelig. Den andre er den unge Trond som er ute å stjæler hester, og vil ri på dem. Nydelig. Den tredje er når den samme unge Trond tar ansvar for tømmerfloka i elva. Fantastisk. 

Per Petterson, forfatteren bak boka Ut å stjæle hester, er kjent for sitt vakre språk. Replikkene  klinger  svært godt på svensk i Skarsgårds tale, som poesi. Klingende vakkert, med lag av mening.

Hatten av for norsk litteratur som blir til nordisk film.  

Se den, du bil ikke angre.

#filmpoesi #poesifilm #fraboktilfilm

Teater skal forstyrre!

 

866E04B0-C360-4477-B35F-60EA992DEC23
Foto: Dag Jensen

Teater Ibsens nye oppsetning Underkastelse(r) er en dramatisert versjon av Michel Houellebecqs roman Underkastelse. En modig og interessant oppsetning. Men også krevende.

Forestillingen starter idet vi kommer inn i salen, de forholder seg til oss, ser oss og snakker til oss. Vi skjønner raskt at vi er studenter på kurs. Dette lille anslaget er morsomt, og viser hva hovedpersonens anliggende i det daglige er, nemlig å undervise i den franske 1800-talls litteraturen. Men ikke bare det, kanskje den lille dialogen om Skien som Telemarks Paris osv prøver å hinte om at denne handlingen kunne ha vært lagt til Norge?

Kort fortalt handler det om en førsteamanuensis på universitetet i Sorbonne, Francois, og det nært forestående valget i Frankrike.
Francois lever alene, er uengasjert i det meste, bortsett fra humaniora, gamle diktere, sex med unge studiner.

Det muslimske brorskap vinner valget, og det blir nye forhold i landet, også på universitetet. Flere konverterer for å holde på jobb og andre goder, som feks flere koner. Glemt er deres grunnleggende verdier, den frie tanke i humanismens ånd. Hvor er den intellektuelle klarhet og skarphet når samfunnet står i fare for å underkastes et helt annet tankesett og et helt annet levesett?

Oppsetningen har et digitalt formspråk, det er videoblogg, nettundervisning, chat og grafikk projisert på tepper som trekkes frem og tilbake.

Bare av og til utspiller handlingen seg på scenen som har løpemaskin og trampoline nedfelt i gulvet. De raske forflytningene er kanskje også et pek på vår tid, at det ikke er tid for langsomme åndsvitenskaper lenger.

Det er en interessant dublering i stykket. Francois spilles av to skuespillere samtidig. En gul og en blåkledd. Og man kan undre seg over om det er to versjoner av samme person. De spiller hver sine scener, men også sammen. Begge spilles veldig godt, og særlig den blå versjonen synes jeg får frem det ubehjelpelige i Francois- karakteren, det hviler et tragikomisk skjær over den lille mannen med de store tankene om den forhistoriske diktningen. Mannen som flere ganger utbasunerer «det må da være mulig å unngå og diskutere med seg selv, og bare drive med strømmen».

I tillegg til skuespillerne er det kor og musikere (alle elever fra Skien vgs) som kommenterer og understeker det som blir sagt i forestillingen. Det er fint gjort regimessig, og de er rett og slett veldig flinke.

Flere tekstpartier blir sagt simultant. Av og til er det fortellerstemmer, eller voice over og det hele virker litt Brechtsk.. Vi skal ikke bare lene oss tilbake eller drive med strømmen, vi skal selv reflektere over situasjonen. Hva om det skjer her, hvordan vil vi forholde oss til en helt ny verden osv .

Forestillingen er mye, det er mye form, nesten litt utmattende, og krevende som nevnt, men det gode er at den slipper deg ikke. Den blir værende. Den forstyrrer.

Regi: Tore Lid Vagn
Skuespiller: Mathilde Alfrida J. Skarpsno
Skuespiller: Marina Popovic
Skuespiller: Stian Isaksen
Skuespiller: Patrik A. Stenset